Skjult underskott

Magnhild Folkvord

Sjukehusreformen får hard medfart i De Factos ferske rapport «Når sykehus blir butikk». Eit sentralt poeng kritikken av sjukehusøkonomien er det De Factos utgreiarar karakteriserer som grunnleggjande brott på vanleg rekneskapsskikk. Det er registrert eit samla underskott i alle sjukehusføretaka til saman på vel 720 millionar for 2002. Roar Eilertsen, utgreiar i De Facto meiner det skulle vore registrert eit underskott på fem milliardar.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Menn mot Martin

Jørgen Strickert og Anders Dalsaune Jansen

Martin Schanche sto for valgkampens minst planlagte, men mest effektive pr-stunt da han smelte til Arbeiderpartiets Torgeir Micaelsen i forbindelse med skoledebatten på Åssiden videregående skole. Schanche hadde åpenbart kommet feil, han hadde ikke ventet seg et panel bestående av politiske motstandere. Han valgte å forlate debatten, fordi «panelet var så rødt at du måtte ha solbriller for å sitte der» (TV2, 25. august). Da en del ungdommer – blant dem Micaelsen – mente dette var en tanke feigt, rablet det for rallykongen. Dermed falt «slaget i Drammen». Resten er historie. Norsk politisk historie.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Tilbake til virkeligheten

Wencke Mühleisen

I lange år hersket distanse, ironi og postmodernismens tilsynelatende dekonstruksjoner av sannheter med stor S. Ja, det ble sådd tvil ved selveste virkeligheten. Denne overfladiskheten måtte simpelthen ta slutt. Og nå har vi allerede i noen tid kunnet bevitne en inderlig tilbakevending til realiteten. I populærkulturen har for eksempel såkalt virkelighetsfjernsyn blitt en etablert sjanger. Også i samtidskunsten er det høykonjunktur i virkelighet. Selvbiografisk erfaring, dokumentarisme og selvavsløring er noen av virkemidlene. Og hva er mer virkelig enn politikken? På intime og komplekse måter former den vår livsverden. Og derfor er det mange som ser denne vendingen mot virkeligheten som en betimelig repolitisering. Og at noe er realistisk skildret hevdes gjerne å være en synliggjøring av virkeligheten og dermed har det et politisk potensial. Realisme forstås med andre ord ikke bare som sjangerkonvensjoner og estetikk, men også som et spørsmål om sannhet og erfaring. Og da må vi spørre: Hvems sannhet og hvems erfaring skal legitimere hvilken politikk? Da er vi så og si i gang med valgkampen. Merkelig nok blir seksualitet oppfattet som en avsporing fra det politiske. Reklamens og Hollywood-filmens skildring av seksualitet er noe vi heller forbinder med virkelighetsflukt. Men seksualiteten befinner seg i hjertet av politikken og kanskje er det noe av det mest maktpåliggende område for politikken å regulere? Virkelighetstrenden har tatt fatt i også dette livsområdet. Det er særlig på filmfronten at en bølge med kunstfilmer de siste årene forsøker en radikal realistisk tilnærming til seksualiteten. Filmene virker som et brutalt farvel til 68-ernes frigjøringsdrømmer der seksualiteten utgjorde et slags utopisk fikseringspunkt. Det kan se ut som om seksualiteten i den nye sex-på-film-trenden i dag er redusert til rå fysisk akt eller -realisme. Slike skildringer var tidligere forvist til kommersiell pornografi og ble kun politisk aktuell i form av forbud og sensur. I dag slipper pornografiske skildringer gjennom filmsensuren legitimert av forsikringer om kunstnerisk kvalitet. Og kvalitet er kunstfilmens varemerke. Hvordan står det til med kunstfilmens realistiske og politiserte skildringer av seksualitet? Filmen «Irreversible» av Caspar Noé har vakt oppsikt på grunn av den realistisk skildrede ekstreme vold. Deri inngår en ni minutt lang, uklippet anal voldtektsscene gjennomført av en homoseksuell hallik. Voldtektsscenen objektiviserer i ekstrem grad den vakre, hjelpeløse unge kvinnen. Dette er ikke «redelig» dokumentarisk pornografisk estetikk. I denne filmen går seksualiteten inn i filmtradisjonens konvensjonelle, metaforiserende seksualitetsfortelling. Maskuliniteten er fremstilt som ren aggressivitet. Og aldri er maskuliniteten i denne filmen så entydig ond som i skildringen av homoseksualiteten. Dette fremstår som en advarsel om hva som skjer i homoseksualiteten uten det kvinnelige som såkalt siviliserende mellomkomst – gjennom heteroseksualitetens kontrakt. Den vakre, ytterst konforme unge kvinnen i «Irreversible» utgjør det lerretet som er nødvendig for å italesette et syn på makt, seksualitet og kjønn som filmen er bygget på: Kvinner er alltid potensielle ofre, menn alltid potensielle overgripere og heteroseksualitet er samfunnets siviliserende garanti for orden. Ellers bryter helvete løs. Regissøren og noen kritikere har fremholdt at filmen «skildrer virkeligheten» og leser inn feminisme: Den proklamerte realismen som angivelig protest mot at menn voldtar kvinner. Mitt argument er i stedet at estetikken her innebærer at filmen sømløst følger filmtradisjonens ideologiserende tradisjon for representasjon av seksualitet. Denne form for realisme innebærer ren etteraping av maktens og kjønnspolitikkens status quo. Da er det interessant å vende blikket mot en annen kunstfilm som tematiserer kjønn og seksualitet. Den heter «Hundedager» på norsk og er regissert av østerrikeren Ulrich Seidl. Filmen skildrer på dokumentaristisk vis noen varme dager og menneskeskjebner i Wiens trøstesløse fororter. Denne prisbelønte filmens realisme er blitt kritisert for at dokumentarismen er kommet i veien for innlevelse i de trøstesløse skjebnene. Her blir seksualiteten fremvist på en usedvanlig lite estetisert eller forskjønnende måte. Men verken volden eller seksualiteten er spektakulær, grensesprengende. Den er derimot på grensen til det uutholdelig alminnelige. Denne påtrengende trivialiteten satt i scene i små kammerspill av menneskelig fremmedgjøring og fornedrende søken etter den elementære kontakt, er ikke sjokkerende, men bevegende. Filmens realisme ligger i konteksten – det fotografisk mesterlig innfangete øde, urbane landskap av kjøpesentre og nybygg. Den fullstendig sjelløse kommersialiserte livsverden er rammen rundt like trøstesløse konvensjonelle kjønnskontrakter. Men realismen i denne filmen er ingen uproblematisert etterligning av tradisjonell kjønnsideologi – som i «Irreversible». Dens presise overdrivelse og stilisering er en politisk intervensjon. Gå og se den.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn