Det har vært en blandet opplevelse å følge diskusjonen om «Bokhandleren i Kabul» de siste ukene. Dette handler i liten grad om kvinnenes stilling i Afghanistan. Spørsmålet er ikke om det er tillatt å beskrive sex og seksuelle fantasier i Afghanistan. Seriøse forsøk på å beskrive livet i Afghanistan og andre kulturer nordmenn kjenner for lite til, er på alle måter beundringsverdig. Men hvordan har Åsne Seierstad behandlet bokhandleren og hans familie som kilder for boka? Har hun gjort dem godt nok klar over hva slags bok hun arbeidet med, og har Seierstad tatt tilstrekkelig hensyn til privatsfæren til familien? Og videre: har Cappelen Forlag og redaktør Anders Heger fungert som sikkerhetsventil og kvalitetssikrer på dette området? Spørsmålet er og blir om Seierstad har gått for langt i å identifisere menneskene disse omstridte avsnittene handler om, og om hun dermed har misbrukt dem som kilder og krenket deres privatliv – og verre, muligens satt deres liv i fare. «Bokhandleren i Kabul» er en journalistisk roman. Seierstad argumenterer sterkt for at det hun skriver i boken er sant$>. Vi har intet grunnlag for å stille spørsmålstegn ved akkurat det, men skal journalister skrive alt de mener er sant? I Vær Varsom-plakaten heter det at man skal beskytte sine kilder og ikke krenke privatlivets fred. Da nytter det lite å skylde på en britisk forlegger som er motvillig mot å endre teksten i forhold til den norske utgaven. Det er Cappelen og Anders Heger som har redaktøransvaret for boka. Så alvorlig bør hun og Heger ta kritikken fra Shah Mohammed, at de strekker seg langt for å gjenopprette den skade de har forvoldt familien. Blir de ikke enige, ender saken i rettsvesenet. For vår del skulle vi gjerne sett at kildevernet i denne saken ble vurdert også av Pressens Faglige utvalg. Det er muligens på grensen av utvalgets mandat, men det kunne bli interessant å lese en slik vurdering.