Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Likelønnas elendighet

Cathrine Holst
  • «Det ble en underlig allianse mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene om å begrense likelønnsreguleringen mest mulig». Slik oppsummerer Hege Skjeie og Mari Teigen, forfatterne av boken «Menn imellom» (2003), sin beretning om hvordan et «korporativt kompromiss rundt likelønn har satt grenser for hva de som mener seg lønnsdiskriminert kan kreve med likestillingsloven i hånd». Etter Skjeie og Teigens mening, har LO og NHO i kompaniskap sørget for at det i norsk lov legges til grunn en snevrere forståelse av likelønn enn det ILO-konvensjon nr. 100, FNs kvinnekonvensjon og EUs likelønnsdirektiv foreskriver. I ILO-konvensjonen slås det fast at retten til likelønn er en rett til lik lønn for arbeid av lik verdi. Norsk lov er mer forbeholden. Frem til revideringen av likestillingsloven i 2002, het det at likelønn skulle tilstrebes, men kun innenfor samme fag: Lønnssammenligninger skulle ikke gjøres på tvers av faggrensene – et vilkår presset igjennom av LO, som ikke ville akseptere lønnsfastsetting gjennom forvaltningsvedtak og rettsavgjørelser. Lønn skulle fastsettes «gjennom fri forhandlingsrett, arbeidskamp med mer, og formaliseres gjennom tariffavtale», mente organisasjonen. I den nye likestillingsloven åpnes det for sammenligning på tvers av faggrensene, blant annet etter påtrykk fra Likestillingsombudet, men en annen begrensning er opprettholdt: Retten til likelønn på norsk er i dag en rett til lik lønn for arbeid av lik verdi innenfor samme virksomhet. LO «forutsatte» denne begrensningen i sin høringsuttalelse, skriver Skjeie og Teigen. Og slik ble det. At en kommunalt ansatt barne- og ungdomsarbeider har en gjennomsnittlig månedslønn på 18.000 kroner (2000-01), mens en ufaglært industriarbeider har tilsvarende på 22.200 kroner, utgjør følgelig ikke et likelønnsproblem, skal vi tro Folkets Hus. Ei heller at gjennomsnittslønnen for en sosionom er på 21.300 kroner, mens tilsvarende for høgskoleyrkene i industrien er på 30.300 kroner. Hva er å si til dette? At LO ikke har stått alene i kampen om å uthule likelønnsretten. NHO er skeptisk til de fleste tiltak som medfører «stivheter» i lønnsdannelsen – også likelønnsreguleringer. Som Skjeie og Teigen påpeker, har LO, NHO – og skiftende regjeringer – stått sammen om moderasjonslinjen og den såkalte frontfagsmodellen; «et forhandlingspremiss om at den delen av næringslivet som er utsatt for konkurranse fra utlandet, skal være lønnsledende i forhold til den skjermende delen av arbeidslivet», i praksis hele kvinnedominert offentlig sektor. Likelønnskravet har måttet vike for den frie forhandlingsretten, men også for moderasjonslinjen. Skjeie og Teigens fortelling om «den norske forskjellslønnen» modifiserer også den statsfeministiske suksesshistorien. I likelønnsspørsmålet har norske kvinner ikke hatt nasjonal lovgivning på sin side. Likestillingsombudet refererer febrilsk til «de internasjonale forpliktelsene Norge er bundet av». At disse forpliktelsene åpner for ulike tolkninger er hevet over tvil. For hva betyr egentlig ILO-konvensjon nr. 100? Hvilke typer av arbeid kan sies å ha «lik verdi»? Dette er et teknisk spørsmål – men også et komplisert sosialfilosofisk spørsmål. Og som LO-leder Gerd-Liv Valla påpekte i en kommentar under forlagets lansering av «Menn imellom», er hovedgrunnen til at en del norske kvinner i dag ikke har «en lønn å leve av» deltidsarbeidet, ikke forskjellslønnen. Men det blir vanskelig å frikjenne Vallas organisasjon helt fra Skjeie og Teigens beskyldninger om «verdsettingsdiskriminering». Det er klanderverdig at LO, gjennom sin nedprioritering av likelønnskravet, har bidratt til å opprettholde oppfatningen om at kvinners arbeid har lavere verdi enn menns arbeid. Men den mest allmenne lærdommen som kan trekkes av historien om «likelønnas elendighet» ? tittel på Vallas hovedoppgave fra 1977 – er at fagbevegelsens prioriteringer ikke alltid er like rettferdige. LO ivaretar først og fremst norske arbeideres interesser, ikke interessene til arbeidere i andre land, eller til dem som står utenfor arbeidsmarkedet. Hovedfokus er på økonomisk urettferdighet, ikke på kulturell undertrykking, på makten mellom arbeidskjøper og arbeidsselger, ikke på makt mellom etniske grupper – eller kjønn. Nå kan det selvsagt vise seg at mange av LOs prioriteringer er rettferdige – selv om organisasjonens innsats for likelønn har stått noe tilbake. Norsk fagbevegelse kjemper heller ikke kun for medlemsflertallets umiddelbare egeninteresser; LO viser tidvis et betydelig «samfunnsansvar». Ei heller vil jeg hevde at fagorganisering er uviktig. Tvert om – fagbevegelsen har en uhyre viktig rolle å spille i kampen for et rettferdig samfunn. Men andre bevegelser og offentligheter er, etter mitt syn, like umistelige. Er det å erklære Marx død? Langt ifra. En slik oppfatning er mer i tråd med Marx' idealer om frihet og likhet for alle enn marxistiske teorier som legger til grunn at arbeiderklassens organisasjoner kjemper rettferdighetens sak – uansett. I et kommunistisk samfunn vil enhvers frie utvikling være en forutsetning for alles frie utvikling, skrev Marx. Betyr ikke det at alle borgere bør sikres frihet, om de er arbeidere eller ikke? I så fall trengs flere rom enn dem i Folkets Hus, en gjennomgripende borgerliggjøring (!) av den marxistiske kritikken – og likelønn., stipendiat i sosiologiSamfunnsviterene Ottar Brox, Thomas Hylland Eriksen, Cathrine Holst, Lars Bugge og Wencke Mühleisen skriver i Klassekampen hver tirsdag.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent