** Jeg føler at jeg bor på en liten fredet plett i storbyen. Ingen av de store kjedene har satt sine merker på min lille plett. På et turistkart over Oslo vil du se MacDonalds-m-ene ligge strødd utover Karl Johan, Grünerløkka og Grønland. I min del av Trondheimsveien, på min fredede plett, finnes det ikke en eneste kjede. Trondheimsveien fra der trikken svinger inn fra Storgata og fram til der Rema tar over ved Sofienberg tekniske fagskole er nemlig noe så sjelden som en livlig handlegate som ikke er fremmedgjørende. Går jeg på Karl Johan får jeg vondt og må hjem. Jeg klarer ikke forklare det på en annen måte. Derfor dedikerer jeg denne spalta til alle kjøpmennene i Trondheimsveien. Dere som fyller fortauene med grønnsaker og frukt, og fyllikene lar dere få sitte i fred og drikke øl på stoler dere har satt ut. Takk for knalloransje gresskar, tørket sopp og vannkastanjer fra Kina. Takk for små porsjonspakninger med tunfisk i tomat og olivenolje. Takk for at dere marinerer lammekotelettene og selger dem over disk. Takk for at dere er billige som Rema, selv om dere er verdt mye mer. Dere må ikke være så billige, eller kanskje det er akkurat det dere må. Men likevel gir dere ikke opp. Dere holder ut og baker brød i bakgården. Takk for billig øl og ny kaffebar. Takk for pizza servert på fortauet om kvelden og varme croissanter på vei til jobb. Takk for at dere ikke går i uniformer. Takk for at dere kjenner meg igjen på gata og hilser. Det er jo litt morsomt at Høyre også i denne valgkampen er det partiet som satser mest på å fri til dere innvandrerkremmere. Med halal-mat, pakistansk popkonsert og glorete plakater på urdu skal dere sjarmeres til å stemme på dem. Kapitalismen kjenner ingen hudfarge. Alle skal få lov til å tjene penger. Ikke minst en etnisk trønder som har vært frekk nok til å kjøpe seg inn på markedet til innvandrernes småbutikker. «Etter et år med vill vekst driver han i dag seksten butikker i hovedstaden», skriver lokalavisa for Oslo indre Øst, Avismagazinet. Trond Lykke skatter ikke i Oslo en gang, og han trenger jo heller ikke stemme på Høyre for å få det som han vil. Bunnpris heter lavpriskjeden hans, med det treffende slagordet «Prisene til bunns, ikke utvalget». Til tross for lovnaden har jeg ennå til gode å se et eneste gresskar, for ikke å snakke om en eneste marinert lammekotelett på noen av butikkene hans. Den mest kuriøse varen Bunnpris-kjeden noen gang har levert var den hallikdømte Club4-gründeren Tom Ketil Krogstads manifest «En erotisk martyr?». Men det var før kjeden kom til Oslo. «Innvandrerne er ofte slitne. De lever fra hånd til munn, og de har lite penger til å ansette folk. Derfor er de takknemlige når vi tilbyr oss å kjøpe dem ut», sier ansvarlig for kjedens oppkjøp og etablering av lokaler i Oslo, Bengt Erik Haugnæss, til lokalavisa mi. «I år vil de selge for eventyrlige 250 millioner i Oslo og totalt 1,6 mrd på landsbasis. Særlig oslobutikkene bidrar til å løfte omsetningen», lærer jeg. Selv om Jan Petersen, når han har vært lenge ute i sola, ligner litt på lederen av Islamsk råd, Mohammed Hamdan, er tross alt ikke velgere med innvandrerbakgrunn så veldig begeistret for Høyres politikk. «Det med konserter og middager er veldig hyggelig, men man stemmer jo på bakgrunn av politikken», sier Sohaib Sultan til Aftenposten. Og han skal som innvandrere flest (tre av fire) stemme på enten Ap, SV eller RV. Vil det hjelpe for min lyckliga gatestubb? Jeg tviler på det. Jeg har nemlig en snikende mistanke om at fordi den er så fin, så levende og menneskelig, så vil den snart settes på kartet og brennmerkes. Man vil finne min lille gatestubb på turistkartene brennmerket med logoer. Og da vil den være død. Jeg må si farvel til marinerte lammekoteletter og porsjonspakningene med tunfisk. Jeg må si farvel til smil på gata. Jeg må si hallo til uniformsmil og neitakk til «skal det være noe mer». Åse Brandvold er skribent