Litteraturens stebarn
Noen unge forfattere av hankjønn har gjort en «oppdagelse» som de føler seg kallet til å meddele kulturlivet via mediene: Deres bøker for barn får ikke tilnærmelsesvis samme oppmerksomhet som deres «voksenbøker». Vi som har vært med en stund kan bare nikke: Så sant, så sant! Mens våre noveller og romaner fra og med midten av 1940-årene var blitt omtalt i nær sagt alle landets aviser, skjedde vår debut som barnebokforfatter temmelig ubemerket. Samme skjebne led de bøkene vi utga i 50-60-70- og 80-årene. Mens voksenbøkene fikk både forhåndsomtale og store anmeldelser, vakte barnebøkene liten interesse i mediene til tross for at stykker derfra ble skolepensum lenge før voksenbøkene fikk den ære. Forfattere som Finn Havrevold og Tor Åge Bringsværd gjorde samme erfaring. Unntaket blant mediene var Dagbladet med legendariske Sonja Hagemann. I 1946 troppet hun opp i redaksjonen, påpekte neglisjeringen av et så viktig kulturområde som barnelitteraturen og ba om å få anmelde de nyutkomne bøkene. Redaktør Skavlan lot henne få prøve seg. Dermed ble både hun og Dagbladet pionerer. Foruten jobben som fast anmelder der gjennom 25 år, skrev hun en rekke bøker om barnebokforfattere og deres produksjon. Hovedverket «Barnelitteraturen i Norge» i tre bind utkom i årene 1964 til '71. Andre har fulgt i hennes spor. Situasjonen har bedret seg atskillig, men fremdeles blir barnelitteraturen i stor grad oversett av mediene og ikke tatt helt seriøst. Det har de ovennevnte unge menn inderlig rett i. Det nye er at mange flere menn er blitt medlemmer av NBU (Norske Barne og Ungdomsbokforfattere) Antagelig fordi dagens pappaer deltar på en helt ny måte i barnas dagligliv.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn