* Den 1.oktober i år skal pensjonskommmisjonens utredning legges fram. Da folketrygden ble vedtatt i 1966 var det brei enighet om at dette var den største sosiale reformen i landets historie. Nå skal denne store sosiale reformen stanses. Det er Ap-politikeren Sigbjørn Johnsen som leder arbeidet og som har påtatt seg jobben å finne alternative måter å ordne pensjonene på som reduserer pensjonsutgiftene med 50-80 milliarder i 2050. Pensjonskommisjonen la fram en foreløpig rapport for om lag ett år siden. Her ble det lagt fram to alternative modeller som begge betydde en betydelig svekkelse av folketrygdens pensjonsordning. Da folketrygdens pensjonssystem ble utformet mellom 1948 og 1966 ble trygden sett på som en av grunnpilarene i «blandingsøkonomien», en regulert kapitalisme. Å sikre rimelige levekår til eldre og uføre var ikke et spørsmål om «lønnsomhet» og «effektivitet», men et verdispørsmål, et spørsmål om sivilisasjon og kultur. Velferdsstaten skulle være et brudd med tidligere tiders ekstreme klassedeling hvor de som hadde minst måtte trygle om levebrødet. Pensjonskommisjonens foreløpige innstilling er blottet for perspektiver og verdispørsmål. Her dreier det seg stort sett om økonomi, økonomi og økonomi. Det står at pensjonssystemet må være «økonomisk bærekraftig», det dreier seg om «økonomiske utfordringer» og det som mange vil oppfatte som et stort framskritt, at flere eldre og uføre får rimelige levekår, framstilles som et «økonomisk problem». Etter at den foreløpige innstillingen ble lagt fram har det vært en viss debatt i media. Klassekampen har blant annet hatt flere kritiske innlegg, men debatten har ikke på noen måte stått i forhold til hva dette dreier seg om, nemlig om eldre og uføre i framtida skal få senket sin levestandard og være mindre siker på sine framtidige inntekter. For regjeringa og de som ønsker å legge om pensjonssystemet er minst mulig debatt av det gode. Om folk virkelig får tak på hva dette dreier seg om kan hele «reformen» gå i vasken. Derfor er det også viktig for makteliten å holde pensjonsspørsmålet borte fra valgkampen. For oss som ønsker å beholde, og styrke den offentlige pensjonen er det derfor ekstra viktig å presse partiene til å tone flagg. Det er bra om Ap i lokalpolitikken for tida viser tegn til å dempe privatiseringsiveren. Men den virkelige testen på hva Ap nå står for er hvordan de ser på den framtidige pensjonen. Om Ap går sammen med stortingsflertallet og svekker velferdsstatens viktigste ordning til fordel for en mer markedstilpasset pensjon, er dette det alvorligste dolkestøtet partiet kan gjøre både mot sine sosialdemokratiske idealer og de tusener som til nå har stemt på partiet. Noen vil påstå at pensjonsspørsmålet ikke har noe i en lokalvalgkamp å gjøre og at dette må overlates til Stortinget og debatten foran stortingsvalget. Selv om det er stortinget som skal ta det endelige standpunktet er det viktig å presse stortinget til å ta hensyn til de store lokalpolitiske konsekvensene av en slik reform. Over 900.000 nordmenn er i dag alderspensjonister eller uførepensjonister. Dette utgjør 25 prosent av alle nordmenn over 16 år. I mange kommuner utgjør tallet på pensjonister langt mer enn 25 prosent av den voksne befolkningen. Både demografiske prognoser og prognoser for uføretrygden tyder på at andelen vil øke i framtida. Hvert år overføres om lag 100 milliarder kroner fra staten til pensjonister omkring i landet. Reduserte inntekter til den store gruppen pensjonister svekker det lokale skattegrunnlaget og reduserer den lokale kjøpekraften Dette kan bidra til økt avfolking av distriktene. En svekkelse av pensjonene kan også tvinge flere over på den kommunale sosialhjelpen. Dette er den samme effekten som vi i dag ser av at arbeidsløshetstrygden svekkes. Kommuner som i dag har en elendig økonomi blir dermed presset til nye nedskjæringer. En stabil og god offentlig pensjon fungerer også som en økonomisk stabilisator i dårlige tider. Når lønnsmottakerne mister inntekter og kapitalistene må nøye seg med mindre profitt, opprettholdes de offentlige pensjonene på det samme stabile nivået. Når den offentlige pensjonen blir dårligere, må folk bruke mer av tid og penger på å siker seg private pensjoner. Mange vil ikke ha råd til å supplere en dårlig offentlig pensjon med private pensjoner. De som har råd vil møte et nytt problem: Redselen for at det private pensjonsfondet ikke kan innfri sine forpliktelser. Folk blir enda mer avhengig av private finanseksperters «råd». Alle som tilbyr private pensjonsordninger garanterer selvsagt at pensjonene er helt sikre. Men det er nok av erfaringer fra både England og andre land hvor pensjonister nærmest er satt på bar bakke fordi den private pensjonen er tapt i spekulasjon på aksjemarkedet. For å styrke kampen for en god offentlig pensjon i framtida er det viktig at det velges flest mulig lokalpolitikere som vil kjempe for den offentlige pensjonen innafor sine egne partier. Det blir ikke like lett for stortingspolitikere å stemme for en svekket pensjon om dette blir møtt av en strøm av lokale protester. Det er derfor ingen grunn til å vente 14 dager etter kommune- og fylkestingsvalget med å diskutere den viktige pensjonsordningen. Selv om vi i dag ikke kjenner pensjonskommisjonens endelige forslag vet vi nok til å stille lokalpolitikerne dette grunnleggende spørsmålet:Ønsker du å opprettholde folketrygdens pensjonssystem eller vil du redusere den offentlige pensjonen og innføre et system hvor private pensjoner utgjør en større andel?