Knut Johansens felttog mot det radikale bokmålet (Klassekampen 22. april, 20. juni og 1. juli), innebærer i praksis å slutte seg til den språkpolitikken Riksmålsforbundet står for, hevdet jeg i gårsdagens kronikk. Knut Johansen nøyer seg ikke med å juble over at au-formene i Språkrådets forslag til ny rettskrivingsnorm for bokmålet forsvinner. Han ønsker også å ha øy-formene kvalifiserte i ordlista som «folkelige» og «dagligdagse», i motsetning til monoftongene, som hører heime i «mer polerte sammenhenger». Han kritiserer Språkrådet generelt for ikke å ville sette opp noen «stilvurderinger» ved valfrie skrivemåter. Slike «stilvurderinger» for å skille mellom «folkelige» og «fine» varianter av samme ord har heile tida vært ei av Riksmålsforbundet sine fanesaker: «Sort» står for farge, mens «svart» står for skitt; «sten» står for smykke, mens «stein» står for gråstein, osv. Når folk flest ikke skjønner seg på et slikt skille, skyldes det «manglende stilsans». Det både Johansen og Riksmålsforbundet gjør ved å tviholde på et slikt stilskille, er å holde oppe ei språklig legitimering av klasseskillet, der et lite mindretal blir tilkjent retten til å definere «fint» og «stygt» språk, der det «stygge», eller, som Johansen skriver, «upolerte», reserveres ord og former som brukes av arbeiderklassa. Det er symptomatisk at Johansen ønsker ei norm som «ligger nær den tradisjonelle talemålsbasisen for bokmålet, altså den dannede dagligtale i byene». Det er altså til Holmenkollåsen og finansfyrstene på Aker brygge Johansen vil gå når han skal finne bokmålsnorma, og ikke til det «vulgære» talemålet hos folk på gata. At det her dreier seg om reint subjektive, klassebetinga vurderinger ligger klart i dagen: Det fins sjølvsagt ingen objektive kriterier for å påstå at former som «skøyt», «svart» og «stein» er noe mindre «polerte», eller «penere», enn «skjøt», «sort» og «sten».