Amnesty International lanserte for to måneder siden sin årlige rapport over menneskerettighetssituasjonen i verden. Rapporten er som vanlig delt inn etter land, og alle de land hvor det har forekommet menneskerettighetsbrudd er tildelt et eget kapittel. Som infosjef i Amnesty International Norge, John P. Egenæs, skriver i siste nummer av Amnesty Nytt: «AIs årsrapport er ikke lystig lesning. 142 land har fått sine egne kapitler, og det er slettes ingen ære. Det er en skam.»Som alltid gir rapporten et skremmende oversiktsbilde over verdens menneskerettighetssituasjon: Amnesty International adopterte samvittighetsfanger i 35 stater. Forsvinninger er registret i 33 stater. 61 stater dømte personer til døden. 28 stater utførte dødsstraff. Utenomrettslige henrettelser ble utført i 42 stater. Vilkårlige arrestasjoner ble registrert i 54 stater. Og i hele 106 stater forekom tortur. Tallene er riktignok noe lavere enn tidligere, men noe forblir det samme: overgrepene er begått av de enkelte staters egne myndigheter. Det innebærer at 142 av verdens rundt 200 stater har forbrutt seg mot egne borgere. Men det er ikke bare i de notorisk repressive regimene overgrep finner sted – tallene inkluderer også noen demokratiske stater. Vi kan derfor trekke den samme nedstemmende konklusjonen som hvert år: Stater er og blir den største trusselen mot den nødvendige respekten for menneskerettighetene. Hvorfor? Hva er det med (de demokratiske) statene? Skulle ikke de være til for borgerne?