Føljetongen om kunst og politikk har vært artig som intellektuell øvelse i sommervarmen. Ikke bare det: Sjølsagt trenger venstresida et gjennomtenkt syn på kunsten. Og sjølsagt bør kunsten strebe etter uavhengighet (autonomi) fra både partilinjer og markedskrefter. Alle sier seg jo enig i det. Så langt alt vel. Det er når jeg prøver å koble debatten til egen erfaring og praksis, at jeg blir litt forvirret. Aner jeg en undertone her og der, om at det vi kjenner som politisk engasjert kunst, ikke er så myke å trakte etter? At radikale form-eksperimenter er mer på sin plass enn radikalt innhold? At lykken for en radikal kunster er å bli omfavnet av sine egne innafor «kunstfeltet» ? med et lønnlig håp om å bli gjenoppdaget og anerkjent om 60 til 100 år?