Hvor hører man heime? Er heime den plassen man bor og arbeider på, eller er det det stedet man ble født? Eller er det den plassen man vokste opp og sugde til seg en dialekt? En dialekt som med årene mer eller mindre er blitt utvannet, men likevel hørbar? Sånne spørsmål er det tydeligvis mange som er opptatt av. Det oppdaget jeg da jeg etter avsluttet ferie kom tilbake til Oslo hvor jeg bor. Ikke bare bor jeg her, men jeg har faktisk levd her i rundt 30 år! Omtrent 60 prosent av mitt liv! Det er eksempelvis mye lengre enn urbanistfantomet Erling Fossen har gjort. Og mens han prøver å posisjonere seg som «Mr. Urban» blir jeg sett på som han derre fyren fra «utsatte stader på kysten». Nordlendingen, gokkoneseren eller polardegosen. For hva skjer når jeg kommer tilbake, heim til Oslo, fra ferie? Jo, da kommer folk jeg kjenner, høyrefolk, sosialdemokrater og diverse venstresosialistiske bekjente og spør om jeg har vært heime i ferien. Som den forsøksvis korrekte personen jeg ønsker å være sier jeg da nei. «Nei, jeg har vært nordpå, på Helgeland hvor jeg vokste opp,» prøver jeg meg. Det faller ikke i god jord. «Jammen du er jo nordlending» får jeg da høre. Enkelte antyder diskret at jeg nå begynner å bli både gammel og sta. «Du kan jo ikke nekte for hvor du kommer fra, det hører vi jo på dialekten». Uten tvil et godt argument. Man hører på dialekten hvor folk hører heime. Og som kjent skal du ikke skue nordmannen (alternativt nordkvinnen) på dialekten. For da blir det bråk. Jeg husker ennå et slagsmål på uteserveringa «Dasslokket» her i Oslo mellom en trønder og en kar fra Haugesund for 25 år siden. Trønderen beskyldte haugesunderen for å være fra Stavanger! Tre store stygge politifolk (med nordnorske dialekter) måtte bruke alle sine krefter for å hindre at trønderen fikk revet av seg barten.