**Forholdet mellom økonomisk makt og politisk makt er trolig det mest sentrale problemet i debatten omkring globalisering. Hvordan kan det skapes en demokratisk politisk makt som kan bringe den globaliserte kapitalismen under kontroll? Spørsmålet stilles i dag verden over av globaliserings-kritikerne. Skrekkvisjonen er en verden der demokrati og menneskerettigheter har gitt tapt for en totalitær kapitalisme. Der de virkelige avgjørelser taes bak lukkede dører i de kapitalistiske storselskapene. Der kultur, menneskelig fellesskap, kritisk tenkning kun har betydning dersom de kan omgjøres til penger på et marked. Kort sagt: det eneste mellommenneskelige forholdet som gjelder er som vareeiere på et marked. Dette er for eksempel det bildet vi får i Det kommunistiske manifest av Marx og Engels. Borgerskapet og kapitalen er en global makt som triumferende sprenger alle nasjonale grenser. Nasjonalstaten har utspilt sin rolle. Imidlertid: staten har i langt større grad enn hva Marx og Engels tenkte, blitt en arena for politisk kamp mellom pro- og anti-kapitalistiske krefter. Dersom kapitalismen skulle bli overlatt til seg sjøl uten noen som helst kontroll og rammebetingelser, ville systemet raskt ødelegges i en anarkistisk konkurransekamp. Kapitalismen er ikke et sjølregulerende system. Det kapitalistiske systemet har alltid vært et system med to maktsentra, kapitalistklassen og staten. Det at det har vært to og ikke ett maktsentrum har skapt åpninger for klassebevegelser nedenfra og for en komplisert maktfordelingsstruktur i staten. Staten har «lagt forholdene til rette» for kapitalistisk produksjon. Staten har omvendt hatt nytte av kapitalistene, for eksempel som långivere. For det tredje har det vært konflikter mellom dem. Bildet er altså mer komplekst enn Manifestet gir inntrykk av. Staten er ikke rett og slett et «redskap» som borgerskapet bruker. I de siste hundre åra har maktposisjonene i kapitalismens kjerneområder vært avhengig av valg. Demokratiet er blitt gjennomført, ikke som følge av de herskendes gode vilje, men som følge av klassekamper nedenfra. Dette trykket nedenfra har tvunget fram reguleringer og velferdsordninger til fordel for folket og skapt det vi kaller velferdsstater. Det er disse vinningene som det i dag er viktig å forsvare mot den nyliberale globaliseringa. Men det er også en annen globalisering på gang. Det handler om globalisering av politiske rettsprinsipper: menneskerettigheter, demokrati og ethvert folks rett til sjølbestemmelse. Gjennom FN-systemet har statene sluttet seg til disse prinsippene som gjeldende folkerett. De er i ferd med å bli kjernen i en global politisk kultur. I disse prinsippenes navn føres det overalt kamp mot undertrykkelse. I de kommende tiåra vil kampen dreie seg om hvilken globaliseringsprosess som vil bli den dominerende. Kapitalistisk globalisering i allianse med korrupte eliter har i enkelte tilfeller ført statene til avgrunnens rand, men dette vil aldri bli et globalt mønster. Alt tyder på at kapitalens globalisering vil møte massiv motstand, også fra deler av de politiske elitene. Og at den politiske globaliseringa av demokrati og elementære rettigheter vil vokse i styrke. Systemet av mange stater (over to tredjedeler av dem har oppstått etter 1945) vil bestå fordi ønsket om sjølbestemmelse står sterkt. Statene vil være den sentrale politiske arena, hvor krav kan fremmes med demokratiske midler og hvor man kan få rettsbeskyttelse. I tillegg vil det vokse fram en global offentlighet og økt internasjonalt samarbeid, men likevel ingen verdensstat. Vi lever ikke under et abstrakt Imperium som Hardt og Negri snakker om, og hvor fienden er et allestedsnærværende nettverk og hvor staten derfor er betydningsløs. Men i en konkret verden bestående av mange stater og av ulike typer kapitalisme. Til tross for kapitalismens mange triumfer, er og blir den betinget av statlige institusjoner og politiske beslutninger.lektor i filosofi, Universitetet i Tromsø