NSB er svært så stolt over det påfunnet de kaller Agenda. Dette toget, sier de med lysende øyne, er morgendagens passasjerbefordrer. Akk ja, hadde det vært morgendagens tog så skulle jeg slappet av. For hva som skjer etter at jeg har levert inn verneskoene og blitt lempet i krematoriet gir jeg blanke f....n i. Faktisk har jeg nok av nåtidige problemer. Men tilbake til, eller snarere på, toget. Opptil flere kloke personer, pluss undertegnede dust, har spurt hvorfor det er bedre plass til både folk og bagasje i de gamle vognene fra 1950- og 1960-tallet enn i de moderne. Slike påstander avviser fremskrittets menn (og kvinner). Forsiktig mumles det om gammelsosialistisk tankegang, nostalgi og begynnende senilitet.«Ikke alle forstår at man må være på høyde med, ja helst i forkant av globaliseringstransportprosessutviklingstendensen» (Dette forferdelige ordet, skikkelig smør på flesk, ble brukt av en transportøkonom i en radiodebatt. Hva det betyr må Petter Smart vite). Mulige lesere skjønner sikkert at denne nostalgikeren liker de gamle vognene. De med god plass og vannkaraffel. Ikke fordi at jeg drakk så mye vann på togturene. Det ble nå helst en klonk eller tre av sånne ting som lensmannen ikke liker lukta av. Sånne artige saker var det en gang noen helgelendinger hadde med seg på dagtoget sørover. Toget ble bordet på et sted som het Finneidfjord (nedlagt for lengst i sentraliseringen og servicehevingens navn). Siden dette var i ei stille februaruke så fikk utskuddene ei stor vogn for seg sjøl. Etter at nisteflaska hadde gått et par runder fikk en av dem en ide. Halvparten av innholdet i NSBs vannkaraffel ble erstattet med en annen type vann. Indianerne kaller slikt for ildvann. Så var det bare å vente.