Moderne mennesker er motstandere av dødsstraff. Siden jeg gjerne vil bli betraktet som sivilisert er jeg også det. I alle fall i prinsippet. Men av og til oppstår et så intens sinne over enkelte kjeltringers forbrytelser at de ønskes død. Kort og godt skutt eller hengt. En slik kjeltring møtte jeg sommeren 1980 i Sør-Libanon. Han tilhørte den israelskbetalte falangistmilitsen til major Saad Haddad. South Lebanese Army (SLA) var navnet de brukte om seg sjøl. Quislinger og strupekuttere var navn som andre brukte bak deres rygg. Det var mens jeg var utplassert i byen Deir Mimes at han dukket opp. Deir Mimes lå en mil nord for den israelske grensa inne i den sonen som Israel kontrollerte via SLA. Nord for dette området igjen lå FN-styrkene (UNIFIL) for å atskille partene. Egentlig skulle UNIFIL ha ligget som en sperre fra Middelhavet og opp mot Golan og den syriske grensa. Men av ukjente grunner var det et «hull» i FNs sone akkurat ved Deir Mimes. Noe som gjorde at falangister/israelere her stod ansikt til ansikt med PLO og deres libanesiske allierte. Eneste skillelinje var elva Litani som rant i bunnen av en dyp kløft. UNIFIL hadde fått lov av falangistene å ha en observasjonspost ved en forlatt kirke i skråninga ned mot elva. På den andre siden av kløfta gikk fjellet stupbratt omtrent 600 meter oppover. På toppen lå den sagnomsuste korsfarerborgen Beaufort. Om man skal tro de gamle norrøne sagaer skal Sigurd Jorsalfarer ha overnattet der på vei til Jorsalaborg (Jerusalem) for nesten 800 år siden. Men i 1980 var det PLO som satt der og glante ned på oss.