Den statlige, og private overvåkinga av undergravende elementer her på berget bør være godt kjent. Diverse avsløringer, bøker og rapporter de siste årene har vist at det firmaet som produserte mapper til bruk for overvåkingspolitiet nok tjente gode penger. Parolen hos overvåkinga, og sikkert også i DNA, var «hver mann (og kvinne) sin mappe». Så nidkjære enkelte av overvåkerne var er det sikkert enkelte personer som har egne arkivskuffer hos plattfotkameratene i det som nå heter PST.Lokalt i enkelte små samfunn, som Mo i Rana, var disse sporhundene lette å se. I alle fall noen av dem. Andre, som enkelte personer i næringslivet, ble bare lagt merke til på dager som 1. mai. I stedet for å holde seg i hagene og luke ugress siklet disse elementene rundt demonstrasjonstoget med store fotoapparat. Vi som var ute og luftet våre meninger måtte derfor huske på å børste jakken og gre hårtustene. Vi kunne jo ikke se ut som slusker heller i de private (?) arkivene som ble bygd opp. Enkelte av oss passet også på ved slike paparazzi-angrep å synge den gamle AUF-sangen: «Vi skal fylle våre badekar med Unge Høires blod»! En 1. mai klarte vi unge maoister til og med å skremme Oddvar Nordli ved å være høflige. Verken han eller de lokale DNA-traverne skjønte bæra da 22 ungdommer med store Mao-merker stadig avbrøt talen hans med taktfast og tordnende applaus. Som sagt så var det mye gøy forbundet med å være blodtørstige revolusjonære. På Rød Fronts sommerleirer var det mange som lærte seg å slipe kniver. Kunne jo være kjekk kunnskap om man møtte noen reaksjonære en mørk høstkveld. Men først og fremst lærte man hvordan man skulle unngå å bli overvåket. Lure ting som dekknavn, koder i telefonen ble lært bort. En luring mente at alle revolusjonære måtte begynne å sykle. Rundt om i Mo i Rana var det mange stier og snarveier man kunne bruke for å unngå de bilkjørende skyggene vi alle (?) hadde etter oss. Den flinkeste revolusjonære syklisten var xx. Men han var også den mest synlige. Når han suste gjennom byen i sin parkas, størrelse elefant, og inntullet i et fem meter langt flagrende skjerf visste alle at det skulle være kadermøte. Likevel, tross sin høye tråkkende profil, så hadde xx hemmeligheter som kunne ha fått borgersvina til å skjelve. Om de hadde visst – men det gjorde de jo ikke. Derfor skal jeg nå avsløre at han hadde full kontroll. I alle fall mente han det sjøl. For under en litt for livlig ølstafett på hans hybel dukket det opp noe rart. Et kart. Et nøyaktig kart hvor alle veier, hus og blokker i Rana var tegnet inn. Her fortalte xx at han hadde tenkt å plassere små flagg der hvor diverse politisk aktive personer bodde. En del blodrøde, lyserøde og blå flagg var alt kommet på plass. Blått flagg var diverse fiender. De blodrøde var de revolusjonære, lyserød var folk som med tiden muligens kunne bli gode sosialister. Før jeg og en annen festlig kar fikk spurt om hvorfor flaggene på våre adresser bare var lyserøde sovnet verten. Og dagen etter dukket to storsuffere opp for å snakke med den da temmelig reduserte og fyllesyke karttegneren. Kartet ble deretter brakt til en ukjent adresse hvor det ble brent. Det var kartografen svært glad for da jeg snakket med ham om dette i sommer. Årsaken var blant annet at en av dem som hadde blodrød markering nå hadde stått fram som representant for ja-sida innad i Nordland SV. «Men deg», sa min gamle kampfelle, «deg tok jeg ikke feil av. Du er fortsatt politisk tvilsom. Du har aldri hatt et godt ord å si om Sovjet under Stalin». Jeg takket for den attesten. Neste år skal jeg forresten spørre ham om Pol Pot. Da får jeg vel blått flagg.