1.verdenskrig var en skyttergravskrig. År etter år lå man og skjøt på hverandre fra fastlåste stillinger uten at frontene forandret seg noe særlig. Fra tid til annen prøvde den ene eller den andre parten seg med stormangrep mot motstanderen. Men snart var man tilbake i egne skyttergraver og alt var som før. Slik oppfattet jeg også lenge den årvisse norske debatten om flyktninger, asylsøkere og innvandrere. Frontene og argumentene har vært klare. Vi veit alle at Frp helst vil deportere alle som er «fremmed for norske verdier og kultur», hva nå det måtte være. Og skulle en eller flere utlendinger, da helst asylsøkere eller muslimer, begå en forbrytelse, gikk Frp til politisk stormangrep med en gang. Kravene om strengere lover, internering eller utvisning ble samtidig rutinemessig fremmet. Og like sikkert dukket da hans motstandere opp og avviste kravene. Avvisningene ble gjerne fulgt opp med bekymret konstatering av at han og hans klakkører drev med brunskvetting og leflet med rasismen.