* Det foregår en kamp mellom det private firmaet Indoor Football Scandinavia (IFS) og Norges Fotballforbund (NFF) om innefotballen. IFS er storarrangør av kameratcuper, de har nettopp arrangert sitt første norgesmesterskap og har tatt ut et landslag i innendørsfotball. I høst kommer NFF med et utvidet tilbud til fotballmosjonister i konkurranse med IFS. En finner forhold tilsvarende det mellom IFS og NFF innen mange deler av idretten. Styrkeidrettene lever parallelt med treningsstudioene. Aerobicfirmaer har langt på vei utkonkurrert idrettslagenes mosjonspartier, store deler av golfsporten drives på kommersiell basis, samtidig som klubbene er en del av idrettsforbundet. NFF er svært spake i sin kritikk av IFS. De sier at det genereres mye bra fotballaktivitet, aktivitet som ikke ville funnet sted uten IFS' initiativ. De private aktørene retter seg inn på det kjøpekraftige markedet fra 20 år og oppover, der folk kjemper for å beholde den evige ungdommen. De er i stand til å gi et bedre idrettslig tilbud fordi de er profesjonelle, dessuten slipper de alt det «demokratiske fjaset» idrettsbevegelsen er belemret med. Kampen mellom den offentlige idretten og privatidretten er en kamp om ressurser. En kamp om deltakernes penger, om sponsorer, om kompetanse og om tid i idrettsanleggene. Fotballforbundet stiller svakt i diskusjonen om at pengene skal gå til idretten og ikke i private lommer, når det nettopp innen fotballen er enorme penger som går i privat rikdom. Dette gjelder ikke minst gjennom de sinnssvake spillerlønningene. Det viktigste argumentet mot å bekjempe privatidretten er kampen om disse ressursene. Idrettsbevegelsen har en demokratisk organisasjon hvor det er mulig å kjempe om ressursene. Innen privatidretten er det bare profitten som rår, og de uten et kjøpekraftig behov faller igjennom.