*Hvordan forene kunsten og folket? Spørsmålet blir stadig gjentatt, sist av Aslak Nore i Dagbladet, Aslak Sira Myhre i tidskriftet Arr og Bendik Wold, som en av flere, i herværende avis. «Arild Asnes 1970» trekkes fram, til glede og irritasjon. «Dag Solstad beskriver her kunstens tragedie i det borgerlige samfunn – det paradoks at kunsten er fri og uten konsekvens. Arild Asnes kan skrive hva han vil, og alt han oppnår er å produsere frihetsmanifestasjoner som tjener det bestående.» Skriver Bendik Wold. Og jeg kom til å tenke på noe jeg engang leste da jeg studerte teatervitenskap, dette herlige teoretiske fag som er så morsomt å lese – langt morsommere enn det mang en gang er å se teater i levende live. Er det sånn at kunsten alltid har levd i et avhengighetsforhold til en oppdragsgiver, en mesén, og som i det øyeblikk den frigjøres, blir autonom, atter blir avhengig av en ny oppdragsgiver, markedsøkonomien? Wold peker på en av kunstens frigjøringsstrategier, nemlig at kunstnerne løsriver kunsten fra livspraksis, gjør den usalgbar ved at den symbolske kapitalen verdsettes høyere enn den økonomiske.