«Kultur-jamming» er et begrep det hersker en del forvirring rundt. Gaute Busch kritiserer i en kronikk i Klassekampen 4. juli, kultur-jamming utfra en svært begrenset forståelse av begrepet. Slik han forstår kultur-jamming dreier det seg bare om å vri om på logoer. Siden Adbusters nå varsler at et magasin er i emning, mener Busch det er på sin plass med en kritikk av logobustingen. Han har mange gode poenger – vi er enige i mange av dem – men forutsetningen hans blir feil. Hensikten med magasinet er ikke først og fremst å angripe selskaper med svin på skogen, slik som for eksempel Norwatch. Det viktigste for oss er å motvirke ensretting og kommersialisering av samfunnet og kulturen, og bidra til å fremme kreativ motstand mot de strukturene som forurenser vårt mentale miljø. Kultur-jamming er en kreativ motstandsstrategi jeg vil komme nærmere inn på, men først noen ord om å vri om på logoer. Går du i et tatoveringsstudio, kan du få en kjent merkevare over navlen eller på overarmen din. I de fleste ungdomsblader kan du laste ned merkevarer til mobiltelefonen din. De mest kjente merkevarene har gått over i «brand-heaven» og blitt ikoner. De har blitt superstjerner som lever uavhengig av produktet. Men de er avhengige av å være populære, derfor tar de opp i seg det som til enhver tid oppleves som kult. Menneskelige verdier blir gjort til vare. Forretningsideen for en merkevarebygger, er at merket deres skal være uunnværlig på identitetsmarkedet. Det er ganske frekt hvordan merkevarene gjør seg viktig i livene våre. Ikke minst er det provoserende hvor milevis avstanden er mellom den glamorøse reklamefasaden og realiteten for arbeiderne som jobber for dem.