Den politiske partileder mulla Krekar har etter folkeretten krav på de samme rettigheter, som dem norske partiledere fikk som flyktninger i Sverige. Flyktningretten gjelder for alle, også for folk med politiske meninger vi ikke liker. De gjelder like meget for Krekar i dag som for Høyrelederen byfogd Gram og hans terroristsønn Gregers i går. Etter at jeg påpekte dette i en artikkel i Klassekampen 6. juni, svarte Rostemi Alan (Klassekampen16. juni) at vi ikke kan sammenlikne norske flyktningers deltakelse i den norske frihetskamp med mulla Krekars kamp for sitt kurdiske folk. Det at de historiske forhold er forskjellige i alle frihetskamper er imidlertid en ren selvfølge. Det er på tross av de historiske forskjeller at menneskerettighetene gjelder for oss alle. Alle som rettstridig blir truet på livet av sine politiske motstandere har rett til å flykte til andre land og de har krav på asylstatens beskyttelse. Flyktninger mister ikke sin rett til å bruke politiske midler mot politisk undertrykkelse og øve militær motstand mot militære overgrep. Oslo Byrett og norsk påtalemyndighet ved førstestatsadvokat Qvigstad har erkjent disse grunnleggende normer. Det underlige er at andre norske rettsinstanser ser det som sin oppgave å underbygge klart partiske anklager mot Krekar fremsatt av hans lands okkupanter og av hans politiske og militære fiender. Også Økokrim burde nå kunne erkjenne at Krekar ikke er en vinningsforbryter og at han ikke kan påregne en upartisk rettssak om han utleveres. En slik erkjennelse var nok for svenskene under vår krig og det bør være nok for oss idag. Vår oppgave som asylstat er utelukkende den å beskytte våre asylanters rettigheter som flyktninger, herunder deres menneskerett til å delta i sitt folks politikk. Krekars politiske motstandere blant flyktningene i Norge har krav på den samme korrekte behandling. Det fremgår ikke av Rostemi Alans artikkel om han selv er en av disse flyktninger. Han opplyser at han arbeider politisk som «freelance-medarbeider i et frivillig kurdisk studiesenter for politiske saker». De informasjoner som Alan gir oss i sin artikkel er dessverre ikke tilstrekkelig klare og dokumenterte til å kunne gi nordmenn øket forståelse av kurdernes situasjon og av forholdet mellom de politiske fraksjoner i Kurdistan. Jeg håper at Alan og hans studiesenter i fremtiden vil bidra til en slik forståelse.