* Det er sommer og agurktid. Hvorfor ikke benytte anledningen til å skrive litt om det visstnok ingen bryr seg med, det som aldri får spalteplass eller blir samtaleemne i lunsjen, nemlig barnelitteraturen. Det finnes selvfølgelig ett unntak: Når J.K. Rowling kommer med sin femte bok om den bebrillede, magistuderende og sympatiske antihelten Harry Potter. Utgivelsen av en ny Harry Potter-roman har for lengst sprengt rammene for en vanlig boklansering. Det er blitt en populærkulturell megabegivenhet på linje med en ny «Star Wars»-film eller VM-finalen i fotball, som anmelder Kurt Hanssen skriver i Dagbladet. Han mener lanseringens voldsomme proporsjoner er for mye av det gode for en «altfor tykk eventyrbok». Får litteraturen, enten den er skrevet for barn, for voksne – eller litt for begge – for mye oppmerksomhet, selger den for godt, da er det plutselig galt, det også. Da er litteratene raskt ute og erklærer litteraturen og oppmerksomheten den tildeles for kommersiell, tabloid, nærmest skitten. Tiet i hjel eller hauset opp. Det er like ille. Den nye mursteinen til J. K. Rowling, «Harry Potter and the Order of the Phoenix», solgte nesten 1,8 millioner eksemplarer i England det første salgsdøgnet. Årlig omsetter Harry Potter-industrien for om lag 35 milliarder kroner på verdensbasis. Og da er ulike spin off-produkter som filmer, lydbøker, spill, viskelær, sengesett og leker ikke inkludert. I Norge er det snart solgt 450.000 eksemplarer av de oversatte Harry Potter-bøkene. Forlaget N.W. Damm & Søn trykker til høsten opp et førsteopplag av den norske utgaven av «Harry Potter og Føniksordenen» på 100.000 eksemplarer. Når skjedde det med en barnebok sist – på 800 sider? I mandagens Aftenposten advarer litteraturprofessor Per Thomas Andersen mot kjendiseri i bokkritikken. Han mener store oppslag rundt kjente forfattere går på bekostning av mer usynlige litterære perler. Men er det nødvendigvis sånn? VGs kulturavdeling, «Rampelys», har i løpet av to til tre uker bragt hele 10 saker om litteratur, i alle fall som er lagt ut på nett. Ni av disse er viet barnelitteratur – og selvfølgelig er det fenomenet Harry Potter det er snakk om. Kjendis og supermilliardær J.K. Rowling tar neppe plassen fra en Tor Åge Bringsværd eller en Rune Belsvik. Tvert om kan vi håpe hun baner vei. Ikke at jeg tror media vil kaste seg over andre barnebokforfattere med det første. Men når millioner av barn og unge verden over kommer seg gjennom en nesten 800 siders murstein, så er sjansene større for at de tar en av Arne Svingen eller Hilde Hagerup på strak arm etterpå. Det kan igjen bringe journalistene på banen. Skal vi få folk, barn som voksne, til å lese flere bøker, må vi starte med å ta det som leses på alvor. At et forfatternavn fungerer som merkevare er ikke et onde i seg selv. Barnebøker er noe av den viktigste litteraturen som finnes, og den kategoriserer ikke automatisk som populærlitteratur selv om den er håpefullt tiltenkt en hel berm unger og deres betalende foreldre. Vi bladsmørere – jeg er klar over at jeg sitter i glasshus her – må behandle barnelitteraturen som vi behandler litteratur for voksne. Den må analyseres, diskuteres og kritiseres. I mellomtiden: Bedre enn å tie i hjel er faktisk å hausse opp salgstall og kommerslitteratur, om det skjer på VG-vis aldri så mye. Harry Potter er viktigere enn vi aner. Han kan verve skarer av nye lesere.