Hevn og hevngjerrighet er et av litteraturens (inkludert Bibelen) mest grunnleggende temaer. I perioder har det vært så utbredt at man har talt om en hevnlitteratur. I den Elizabethanske perioden var såkalte hevnskuespill utbredt. De var påvirket av Senecas bloddryppende tragedier. Man regner Thomas Kyds The Spanish Tragedy, Thomas Middletons The Revenger's Tragedy og Shakespeares Hamlet og Titus Andronicus til tradisjonen. Det antas at stykkenes popularitet kan skyldes en allmenn utbredt følelse av rettsusikkerhet. Ser man på den nyere selvbiografiske litteraturen, finner man også at hevnmotivet er utbredt, på et privat plan. Jeg skal vise hvordan i et selvbiografisk dikt av svenske Stig Larsson. Hevnen framstår ikke bare som en endeløs, destruktiv kraft som fører til drap og lemlestelser, den tjener også til å konsolidere familiebånd og sikre gruppens ære. Hevnen framstår som menneskelig. Et menneske som er utsatt for grov urett og ikke får oppreisning, står i fare for å bli et slagent menneske. Rivalisering vil alltid forekomme. Litteraturen flommer over av hevnfantasier. Sentralt i hevnfantasien står demonisering av fienden og av hevnerens egne prestasjoner og handlekraft. Hevneren kan være av den klassisk blodtørstige typen, men er like gjerne en som oppfatter seg som en som har vært utsatt for urettferdighet og som, selv om muligheten til å hevne den spesielle hendelsen etter hvert er forspilt, bruker følelsen av å være holdt nede som motivasjon for kreativitet. Hva hevnmotivet i litteraturen angår er det vanskelig å komme utenom Shakespeares Hamlet. Fra Hamlet går denne ferden videre til Stig Larsson som i et dikt forestiller seg hva som ville ha skjedd hvis han levde ut sin hevnfantasi om å lemleste sin kritiker, Åsa Beckman. Spørsmålet mitt er: I hvilken grad er hevneren en som brenner alle bruer?