** La oss anta at utsagnet «Alle pene jenter har en stygg venninne» gjelder. Blondie har draget på gutta, Berta intellektet. En kveld på byen ender vanligvis med seks mulige mannfolk for Blondie, mens Berta har valget mellom to. Blondie har åpenbart et fortrinn i å skaffe mange alternative sengepartnere, mens Bertas fangst garantert ikke er av den pubertale typen som kun går etter pupper og blondt hår. Anta at mange gutter som har passert den pubertale alderen maksimerer begges nytte. Kan Blondie og Berta organisere seg annerledes slik at begges fortrinn utnyttes bedre? Dersom de sjekker sammen vil de kunne tiltrekke seg gutta som prioriterer både intellektuell utfordring og et pent ytre. Sammen oppnår de kanskje tolv alternative partnere denne kvelden. Blondie og Berta utnytter sine absolutte fortrinn, og begge tjener. Lønnsomheten ved spesialisering av absolutte fortrinn er logisk. Lønnsomhet dersom et land ikke har absolutt fortrinn i noen sektorer krever et lengre resonnement. Forestill deg to ulike land, som for eksempel Norge og Sverige. Norge produserer is og sjokolade billigere enn Sverige. Likevel vil det lønne seg dersom Norge spesialiserte seg i en av produksjonene og Sverige i den andre, og at de deretter handlet med hverandre. Det relevante for kalkuleringene av lønnsomhet ved handel er alternativkostnadene, ikke de absolutte produksjonskostnadene. Det er dette som er kjernen i teoriene om komparative fortrinn. Alternativkostnadene representerer kostnadene ved å produsere en kilo is, målt i hvor mye en alternativ produksjon i en kilo sjokolade vil koste. Enkelt fortalt er dette det teoretiske grunnlaget for å vise hvor ubestridt lønnsomt handel er. At handel i mange tilfeller øker vår velferd er de fleste enig i. Problemet oppstår når økonomer og politikere bruker teorien til å «bevise» at mest mulig og størst mulig handel er målet. Fri handel har i flere tiår vært mange økonomers løsning for det meste. Åpne markedene og utnytt ditt komparative fortrinn, og voilà, alle dine problemer vil løses: fattigdom, ulikhet, inflasjon, stagnasjon, budsjettunderskudd, slitsomme svigermødre og klumper i sausen. Dessverre er ikke den virkelige verden like banal som nyliberalistisk teori. Teorien om komparative fortrinn er avhengig av forutsetninger som fri konkurranse, perfekt informasjon og perfekt mobilitet, for å nevne noen. På papiret kan det se ut som en enkel løsning at alle land spesialiserer seg og at direkte inntektsoverføringer i etterkant kan ta hensyn til fordelingen. I teorien blir kaken større. Men vår verden er mer uforutsigbar og usikker. For teorien om komparative fortrinn kan si oss noe om handel og om den nytten handel gir oss, men som gyllen regel i praksis kan den gjøre uopprettelig skade. IMF og Verdensbanken bruker teorien om komparative fortrinn som metode i sin kamp for økt privatisering og avregulering i utviklingsland. Tanken er at liberalisering vil føre til at ressursene i de ineffektive sektorene automatisk overflyttes til de effektive sektorene. I realiteten har liberalisering i mange tilfeller ført til at lavproduktiv arbeidskraft har blitt overført til ikke-produktiv arbeidskraft, det vil si arbeidsledighet. Konkurranse fra multinasjonale selskaper har ført til økende arbeidsledighet i mange utviklingsland. Og selv dersom arbeidskraft flyttes kan spesialisering i få sektorer være skadelig. I mange tilfeller har liberalisering ført til at utviklingsland har spesialisert seg i fattigdom. Et lands komparative fortrinn er skapt gjennom den historiske utviklingen, tilgangen på teknologi, arbeidsstyrke og industristruktur. Den vestlige verden har komparative fortrinn i sektorer med høyt utdannet arbeidskraft og profitabel produksjon, mens utviklingslandene har «naturlige fortrinn» i produksjon av råvarer. Spesialisering kan bidra til å låse land i de eksisterende industrielle mønstrene. Utviklingsland har komparative fortrinn i de sektorer som gjør dem fattige.