Etter at jeg i Aftenposten 16. mai og 5. juni pekte på at tv-programmet «Rød og illegal» ga en ufullstendig framstilling av den kommunistiske motstandsinnsatsen under krigen, skriver Terje Halvorsen i Klassekampen 23. juni at jeg «fordreier» krigshistorien og «konstruerer» motsetninger. Det er feil, skriver han, at Furubotns partiledelse var «mot eller skeptisk til sabotasje» i perioden før samarbeidet med Osvaldgruppa og etter bruddet mellom de to organisasjonene i mars 1944. Videre skriver han at bruddet ikke skyldtes «prinsipiell uenighet om sabotasje som kampmiddel». Nå var det ikke min hensikt å gi noen fullstendig dekkende framstilling av verken Furubotns partiledelse eller Osvaldgruppa i de få setningene i Aftenposten. Poenget var å minne om at sabotasjeorganisasjonen faktisk var en selvstendig organisasjon, og dens aksjoner ikke var «partiets aksjoner», særlig ikke før samarbeidet ble innledet eller etter at det ble brudd. Når Halvorsen forsøker å bevise at det slett ikke var noen uenighet om sabotasjen som lå til grunn for konfliktene, reiser han dermed også en ny diskusjon. Striden mellom Furubotns partiledelse og Osvaldgruppa har vært et underliggende tema i debatten om den kommunistiske motstand og sprengningen av NKP i 1949. En serie med arbeider har drøftet hvordan man skulle oppfatte uenighetene. Jeg har i min doktoravhandling og i boka «Nødvendig innsats» forsøkt å forklare hvordan motsigelsene utviklet seg med to ulike historiske utgangspunkt; på den ene siden Furubotns partiledelse, som tok sikte på å omforme NKP fra å være et legalt politisk parti til å bli en illegal organisasjon som kunne spille en rolle i motstandskampen, på den andre siden sabotasjeorganisasjonen Osvaldgruppa, som var illegal allerede fra den ble startet i 1936 etter initiativ fra NKVD. Den trengte ikke å bekymre seg for de politiske og andre hensyn som et politisk parti måtte.