Kledd i en knallrød jakke over en mørkeblå genser og ditto bukse, kommer en spinkel liten kvinne gående mot jernbanestasjonen i Sandvika. Håret har den samme sveisen som før, men alderen har satt sine tydelige rynkespor i ansiktet. Det er heller ikke store øreringer eller annet dingeldangel i øreflippene, ikke miniskjørt og bramfri stil. Men det er den samme Kjersti Ericsson likevel, den samme seige, kritiske intellektuelle som etter over 20 bøker ennå har mye ugjort.