* Har du hørt korpset gå rundt i nabolaget og øve til 17. mai? Det har jeg, og følelsen av å være åtte år og nyvekket av korpset tidlig 17. mai har dukket opp i meg igjen. Jeg har kjent etter og husket hvordan det var å løpe ut på trappa akkurat for sent til å få et glimt av musikantene. Jeg har sett for meg hvordan de tomme gatene så ut like før de ble fylt med en lang dags fest. Jeg har trukket pusten og kjent på forventningene som ligger i kjølig, frisk mailuft. Tenk at nå er dagen her som jeg har lengtet etter – ja, det landet er vi glad i, du og jeg. Den ligger der inne et sted, nasjonalfølelsen. Selv om den er blitt betraktelig mindre med årene. Ja, vi elsker – alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grædt – så vi vant vår rett. Hvilken rett gir det oss til å krige i Afghanistan? Og hvordan kan vi feire vår uavhengighet samtidig som vi støtter en okkupasjonsmakt? 17. mai er dagen hvor vi samler oss om de nasjonale symbolene. Vi tar på oss bunadene våre, veiver med flagget og vinker til kongefamilien på slottsbalkongen. Men hva er igjen av kraft i disse symbolene? Flagget vi kjøper på Rimi er levert av en utenlandsk billigprodusent, bunadene fra Husfliden er sydd i Sørøst-Asia og kongefamilien er blitt middels gode underholdningsartister. Artisthuset Kongehuset er som så mange andre av statens virksomheter blitt delprivatisert. Det er prinsessen som bestyrer den privatiserte delen, og det gjenstår å se om ikke lille Maud Angelica snart blir satt til barnearbeid. De fleste bryr seg ikke så lenge det er pølser og brus nok til alle. På 17. mai slikker vi i oss is og surkler i oss brus. Akkurat som den lille gutten i reklamen for Statoilaksjen surkler i seg brus for å illustrere at det fortsatt er mer olje igjen og velstand i vente. Pølser og brus til barna – slik feiret en norsk misjonsstasjon i Addis Abeba, Etiopias hovedstad, nasjonaldagen. De holdt til midt i et slumområde i byen hvor de satte opp en pølsebod for alle barn. Bare så synd at de sultne, etiopiske barna ikke likte pølse, de hadde aldri sett det før, og dessuten er det strengt forbudt for etiopere å spise svinekjøtt. Så feil kan man altså ta. Men bortsett fra det der med pølsene, er nasjonaldagen den dagen vi tar mest etter innvandrerne. Vi sitter ute i parker og hager, flere generasjoner sammen, og koser oss i våre tradisjonelle drakter. I Sofienbergparken ser man storfamilier på piknik i tradisjonelle drakter rett som det er, men de er ikke norske. Jeg hørte en gang en sosialantropolog på radioen som hadde forsket på innvandreres forhold til 17. mai, og paradoksalt nok syntes de at nasjonaldagen vår er den minst norske av alle dager. For 17. mai er ganske enkelt noe så universelt som en folkefest. En folkefest som feirer universelle verdier som frihet, likhet, menneskeverd og demokrati. På 17. mai vil jeg feire at jeg for fire avsnitt siden fikk skrive nedsettende om kongehuset uten at jeg står i fare for verken å bli torturert eller fengslet. På 17. mai vil jeg synge sanger om fred. 17. mai er faktisk helt utrolig kult når du tenker etter. Ok, kanskje de nasjonale symbolene er blitt litt korrumperte, men det er jo ikke dem vi feirer. Vi feirer verdiene landet vårt er bygget på. Og så kan man si at også de er litt korrumperte. Ja, men desto større grunn til å feire dem, for å vise at vi bryr oss om dem og vil forsvare dem. Åse Brandvold er skribent