I gamle dager var det faktisk noe som var bedre enn det er nå – eller rettere sagt – ikke fullt så ille, for eksempel det å være uteligger i Oslo. Narkotika fantes ikke, bare fyll. Purken hadde hverken tåregass eller vannkanoner, og noen av konstablene kunne være rett så gemenslige. Sulten var en fast følgesvenn, men Frelsesarmeen og kommunen hadde sine suppestasjoner, og nær stengetid falt det noen smuler fra bakerbutikkene. Vinterstid frøs nok en og annen stakkar ihjel, men industribyen hadde sine fabrikker og verksteder som holdt dampen oppe hele natta. Teglverkene hadde varme vegger og lune kroker. Bananmodneriet nedpå Filipstadkaia var et annet populært sted. Vaktmestre og voktere kunne lukke i hvert fall ett øye. Bare du ikke bråker, var parolen. Og det fantes solidaritet blant arbeidsfolk med dem som hadde falt av lasset. Det var ikke lov å tigge på gata den gangen, men de sprekeste kunne tjene noen kroner på brygga, og greide du å holde på en tier til kvelden, kunne du få deg en seng på Krogh-en – husvilleherberget i Christian Kroghs gate – ja, du husker vel han som malte «Kampen for tilværelsen»? Å synge eller spelle «i gården» var tillatt, og kvinnfolka tullet noen kobberdanger i en papirtutt og kastet ut av vinduet.