* Da jeg var 17 år, visste jeg godt at det var en del ting radikale mennesker bare ikke gjorde. For eksempel mente jeg det ville være en slags politisk harakiri for en radikaler å spise på McDonald's eller kjøpe klær på Hennes og Mauritz. Jeg ville ikke ta i et Nestlé-produkt med ildtang og en rekke andre ting. Jeg var vel for lat til å kjøre forbrukerboikottlinja fullt ut, men et sted gikk det uansett en grense. Men på et eller annet tidspunkt begynte noen spørsmålstegn å dukke opp. Noen kom med forsiktige antydninger om at det kanskje ikke var så lett å redde verden med rett forbruk allikevel. Plutselig var det nærmest ok å handle på McDonald's (hvis du spurte om de hadde tariffavtale der), ok å handle på Hennes og Mauritz (de har jo kule klær, og vi kan ikke kreve at alle skal ha råd til å betale dobbelt for dem), og hva som var problemet med Nestlé husket knapt nok noen. Jeg ble forklart at boikott kunne fungere hvis den var godt organisert og mange deltok (noe som etter sigende ikke hendte så ofte), og at det ikke var noe radikalt i å være sær – målet var å få folk med seg, og da var det dumt å stigmatisere radikale som kjipe, kjedelige, annerledes, frikere – ju neim it. Plutselig var det ikke noe radikalt i å ikke like DDE fordi mange likte dem - tvert om, nettopp av samme grunn burde man forsøke å like DDE. I ettertid har jeg forstått at det jeg var med på var et oppgjør med den til tider utskjelte livsstilsradikalismen. Jeg har hørt begrepet brukt både om en livsstil som har som underliggende budskap at det er en politisk korrekt, radikal måte å leve på (som godt kan innebære å avstå fra borgerlige goder som såpe), og om det å bruke individuelle valg av livsstil som del i en politisk strategi. Og det var nok, i hvert fall i det miljøet jeg var en del av, et nødvendig oppgjør. Det var riktig å forklare folk begrensningen med boikott-alt-som-er-galt-strategien, viktig å understreke at også de kuleste i skolegården kunne ha en plass i en sosialistisk ungdomsbevegelse, at alle måtte få være seg selv (hva nå det betyr). Ikke minst var det viktig å lette presset på at man alltid må ta de riktige valgene; å understreke at hvis du skal bruke alle kreftene du har på å være en bevisst forbruker, blir resultatet at du forsømmer viktigere, organisert politisk arbeid. Problemet med denne typen oppgjør, er den evige risikoen for å gå til det motsatte ytterpunktet. At man for eksempel avfeier individelle valg av livsstil som politisk strategi i enhver kamp. Men hva når kampen dreier seg om retten til en alternativ livsstil? Går det an å føre homokamp uten et innslag av livsstilsradikalisme, leve sunt og heterofilt og på en systemkritisk, organisert måte bekjempe patriarkatet? Går det an å jobbe med feminisme og gi faen i å dele på husarbeidet? Og blir det noe mer frigjørende radikal kamp om det er frikernes stil som er forbudt? Jeg innså at det andre ytterpunktet var en reell fare når jeg hørte en oppegående, radikal kompis i et svakt øyeblikk si at han ikke forstod hvorfor en del feminister insisterte på å være så sære at de ikke sminket seg. Ryggmargsrefleksen hans var blitt at livsstilsradikalisme per definisjon var feil. Å boikotte McDonald's vil aldri bli noe mer enn boikott av et symbol. Det vil aldri alene forandre de grunnleggende, undertrykkende strukturene vi kjemper for frigjøring fra. Denne erkjennelsen er viktig om vi skal klare å gi for eksempel antiglobaliseringsbevegelsen retning. Men det blir heller ikke så mye frigjøring av om vi alle skal passe på å leve akkurat som alle andre, gjerne de av alle andre med lav kulturell kapital. Drømmesamfunnet er ikke danskebåten på en lørdagskveld. Derfor må en mangfoldig radikal bevegelse passe seg for livsstilsradikalisme som strategi – men også for en ukritisk anti-livsstilsradikalisme.