* I 1957 skrev Sven Lindqvist boka Reklamen er livsfarlig. Han var nygift, skulle etablere bo og følte seg maktesløs. Her skulle han ta økonomiske avgjørelser som ville få langvarige, ofte livslange konsekvenser. Og det eneste han hadde å støtte seg til var reklamens nærgående og innsmigrende språk. Hvordan kunne han fatte beslutninger på dette grunnlaget? Hvordan kunne han stole på reklamen? Lindqvist så hvordan reklamen ikke bare bruker et innsmigrende språk, men at det virker innsmigrende på oss at et så stort apparat holdes i gang for å lede oss til tannkremen eller kjøttsuppen. Vi bygger vår selvfølelse på at vi er konsumenter. Våre følelser får sitt «naturlige» utløp i kjøpshandlingen. Hvorfor ønsker vi oss mindre skatt? Spør Lindqvist. Ikke fordi skatten gir oss dårlig valuta for pengene. Heller ikke fordi vi er gjerrige, et moderne menneskes stolthet ligger i å bruke masse penger. Men fordi vi heller vil shoppe bort pengene. Å betale skatt i stedet for å bruke pengene på kjøpesenteret føles like meningsløst og utilfredsstillende som å slakte husdyr når du kan gå på jakt, mente Lindqvist. I dag har forbrukeren fått det som hun vil. Trauste tjenester som telefon, strøm, lege, skole, sykehus, utdanning og så videre, får vi nå lov til å jakte på. Vi får lov til å shoppe der hvor vi før betalte avgifter. Jeg slo for eksempel til på et tilbud på telefonabonnement for et års tid siden. Abonnementet het Smart Club, siden ble det Kan Kan, Hafslund Tele og nå heter det Iq Tele. Da jeg for kort tid siden flyttet, ønsket jeg også å flytte telefonabonnementet mitt til den nye leiligheten. Det var en komplisert affære. Først ringte jeg Iq Tele som ba meg ringe Telenor for å få nytt telefonnummer, så måtte jeg ringe Iq Tele igjen og fortelle mitt nye nummer. Montøren, som kom for å ordne summetone, kom fra Bravida, et tredje selskap igjen. Hvis det oppsto noe feil med oppkoblingen, sa han, måtte jeg kontakte et fjerde selskap. Heldigvis har alt gått bra. Nå er jeg bare spent på hvor mange fakturaer jeg får. En fra Telenor, en fra Bravida og en fra Iq Tele, kan jeg tenke meg. Eller det vil si, fakturaen fra Iq Tele får jeg alltid fra Faktab finans, et faktureringsselskap. Jeg har ikke jaktet på noen gode tilbud på strømmarkedet. Allikevel får jeg to forskjellige regninger der også – en på kraftleie og en på nettleie. Leverandøren heter Viken energi som nettopp har fusjonert med Viken energinett, som igjen bruker et eget faktureringsselskap, Hafslund Fakturaservice: «Betaling med befriende virkning kan bare skje til Hafslund Fakturaservice AS» sto det på forrige strømregning. Befriende virkning? Fint lite befriende var det å få en inkasso på kroner 1626 i posten for noen bøker jeg hadde levert for sent til Deichmanske bibliotek. Jeg hadde oversett purringen jeg hadde fått fra et eller annet obskurt faktureringsfirma. Hvorfor kunne ikke Deichmanske selv minne meg om at jeg var sen med bøkene? Da jeg ringte inkassoselskapet, som het Lindorff og var anno 1898, svarte personen i den andre enden med et helt annet firmanavn. Jeg hadde ikke ringt feil. Jeg hadde støtt på en ganske trøtt arbeider på et call center som hadde glemt hvem det var hun jobbet for denne vakten. Siden jeg allerede hadde levert bøkene, slapp jeg med å betale 127 kroner. Lindorff, det obskure faktureringsselskapet og Deichmanske biblioteket skulle jo alle tjene litt på min forglemmelse. Ja, og call centeret måtte jo også ha sin del. «Hvis det var mulig å samle alt vi får for skatten i et utstillingsvindu, dekorere det og neonbelyse det, og bruke tusentalls millioner på å knytte det til vårt følelsesliv – da ville vi kjøpt det frivillig for dobbelt så mye som vi nå betaler, og ansett oss som lykkelige.» Skrev Lindqvist i 1957. Er det sånn vi har fått det i dag? I noen tilfeller betaler vi nok dobbelt så mye for tjenester vi før fikk finansiert av staten. Så kan skatten vår, som fortsatt er en høy prosent av vår inntekt, gå til å rydde opp i kriger amerikanerne har stellt i stand. Men anser vi oss som lykkelige? Noen synes sikkert jakten på gode tilbud er gøy, noen opplever en tilfredsstillelse av å være en smart forbruker. Men de fleste av oss føler et økende ubehag ved «friheten-til-å-velge»-tyranniet. Vi blir fremmedgjorte forbrukere som ringer en fremmedgjort arbeider på et call center en dag vi har levert bibliotekbøkene våre et par uker for sent. Åse Brandvold er skribent