Den hjemlige fotballen ruller og skrur igjen, og allerede i første serierunde blåses det for straffespark. Mange tror at straffe er keeperens skrekk. Det kan være feil. For mitt alter ego, keeperveteran og deltidsprivatetterforsker Jens Lyting (Engelen fra Kaunas, Orkana 2002), er det i verste fall snakk om skrekkblandet fryd. Men for ham er straffesparket også forbundet med noe mer, noe han i sitt stille og relativt beskjedne sinn har begynt å tenke på som poesi. Det er lenge siden han spilte sin siste seriekamp, og enda lenger siden han satt på benken i to kamper for ungdomslandslaget. En gammel skade gjør at han helst bør holde seg unna bedriftsserien også. Men han vil alltid ta vare på den gode følelsen før et straffespark. Han oppdaget den sjeldne stemningen en gang mellom to steiner på Fridtjof Nansens plass. Hvert sekund i forkant av selve straffesparket ble en nytelse som han lærte seg å strekke ut, retardere. Den høgtidelige stillheten og alle som samlet seg rundt ham; skolekamerater og lærere, venner og uvenner, slekt og familie, kjente og ukjente, betydningsfulle personer som ellers aldri ville sett hans vei. Alt og alle ble både nært og fjernt på en gang. En lyddempende hinne la seg mellom ham og omverdenen. En usynlig vegg som stengte det uvesentlige ute og hjalp til med konsentrasjonen. Der ute var de andre, her inne var han, keeperen. Det var hans gyldne øyeblikk. Slik er det hver gang. I en drømmecollage samler han familie og venner, kolleger og bekjente. Tid og rom løser seg opp. Klassekameratene og publikum fra gamle kamper på grus blander seg med trenere og medspillere fra tiden som aktiv, og med kolleger og svirebrødre fra bedriftskamper på Ekebergsletta. Gamle tanter og gammelkjærester kan også dukke opp. Alle er der for ham; «Du tar det Jens!» er omkvedet. Men i øyekroken ser han også den svartkledde nabojenta. Aldri i helvete om du tar det, sier hun med klart kroppsspråk. Ingenting kommer opp mot dette, han elsker det. Ingen kan forlange at han skal ta et straffespark, ingen kan forlange av noen keeper at han skal redde et straffespark. Tvert imot, det skal være mål. Det passer ham utmerket, alt å vinne. Han kan forberede seg på den gamle, seremonielle måten. Gå ut i feltet, lage en strek med hælen fra straffemerket og inn, stille seg cirka halvmeteren foran streken, vugge fra side til side mens han ser intenst og lenge på ballen der ute, fester den til netthinnen, gjør den til sin. Fra det øyeblikket er han og ballen ett. Dit den skal, skal han, og nå kommer den. I yngre år fikk han plass til en hel liten mental keeperskole inne i disse sekundene. Bøy i leddene, hodet i ro, blikket på ballen, tyngden på fremre del av føttene, lik tyngde på begge bein. Riktig utgangstilling, lavt tyngdepunkt, øyekontakt med ballen, kroppen bak ballen, overkroppen mot og over ballen, møte ballen med hendene, albuene mot hverandre. Ballen på underarmene og opp til mage og bryst til du holder den i fast grep. Han var en keeperspire som kunne sine ting og var forberedt på alt; skudd langs bakken, stuss i bakken, skudd i knehøyde, magehøyde, brysthøyde, hodehøyde, over hodehøyde.