Så er det mas igjen, ungen er sjuk, han er på telefonen og griner i røret, sier han er «så sliten, har ikke sovet på fire netter», ungen har hatt feber, han har ikke kommet seg på jobben og er bekymra, trenger pengene, som han sier, de åtte tusen i måneden fra trygdekontoret var ikke nok. Han var så glad da han fikk den jobben, kunne være hjemme to dager i uka med ungen, kjempebra.«Ja, ja», svarer jeg, «men han er bedre nå, ikke sant?» Faen, er så stressa, har en kontrakt jeg skulle halt i land, passer dårlig med sjuke barn nå. «Jada», svarer han spakt, «men han våkner om natta enda». «Henter'n i barnehagen i morra ettermiddag, som vanlig», sier jeg, «du kan vel holde ut til da».Han svarer ikke, hører at han sipper ennå, jeg er dritlei. Det er så masse mas, nå da jeg endelig hadde bevilga meg litt fri, ei uke til syden i dette iskalde været, har jobba knallhardt i flere år nå, betaler bidrag med femhundre kroner i måneden, gud veit hva han bruker penga på og enda kommer gnålet om sjukdom og ekstra innsats. Det var han som ville ha ungen, jeg hadde mer enn nok med å dra i gang firmaet.