** Hva er det med Tony Blair? Min helt fra 1997, vår egen Robin Hood som skulle ta fra de rike og gi til de fattige, en frisk politisk sumarvind som lovte grønne skoger og supert helsevesen, som snakket om en eller annen tredje vei og var progressiv og nesten kul og likevel trygg på en gang. Fra mitt hjem i Nord-London var jeg nesten rørt til tårer, limt til tv-skjermen, da Blair vant valget, nå skulle alt bli så meget bedre, det var håp og glede i luften, sol ute, sol i Downing Street, sol hjerter og sol i sinnet. Mitt møte med et konservativt styrt Storbritannia et par år tidligere var et sjokk. De konservative sluskene hadde gjort en glimrende jobb, folk flest levde i en underlig aksept av at noen var rike og mange var fattige og det siste var helst deres egen skyld og det var lite man kunne gjøre med det. Det var et rart, rart samfunn. Jeg er ikke blant dem som kan si «hva var det jeg sa?» når det gjelder Tony Blair. Okey da, så skjønte vi aldri helt dette med den tredje vei og aldri funka det heller, han var kanskje vel opptatt av USA og det var mye nær omgang med Bill Clinton i tide og utide – men i det store og hele sto Tony Blair og partiet hans for helt andre grunnleggende verdier enn de gale konservative, som fra nå av ikke var til særlig annen nytte enn godt materiale for stand-up-komikere og elskere av politisk satire. Det var sikkert godtroende og dumt, men i et kort øyeblikk trodde vi på et bedre England. Mest fordi de konservative var ute av dansen, og det var de i stor grad på grunn av Tony Blair. Det er alltid trist når helter dør. Tony Blair har begått politisk selvmord. Er han så blendet av forelskelse i USA at han ikke ser det vi ser? Hva i all verden fikk den gode Blair til å velge reaksjonært politisk snusk som sengepartner? Det er kanskje ikke så lett å skjønne USA som man først skulle tro. I boken The World We're In forsøker Will Hutton å skjønne. Han mener Tony Blair smuldrer opp som en politisk tragedie fordi han ikke forstår den amerikanske konservatismen, han misforstår hva amerikansk politikk handler om, han ser ikke de ville ideene han støtter ved å støtte George W. Bush. Amerikansk konservatisme har vokst og vokst siden 70-tallet, skriver Hutton, og dette er det mange som ikke riktig har fått med seg, inkludert Tony Blair. Amerikansk konservatisme betyr blant annet stadige skattekutt for rike, et sosialt apparat som konstant krymper, og en aggressiv form for kapitalisme. Dette betyr at våre bekjente, krigshaukene, i Det hvite hus, faktisk ikke handler i et plutselig illebefinnende, men ut i fra en nøye planlagt strategi og ideologi. Dette er ikke paranoia eller konspirasjonsteori, vi kan alle lese hvis vi vil, blant annet på nettsidene til Project for a New American Century, eller Americans for Victory over Terrorism. Intellektuell backing får man fra de høyrevridde tenketankene The Heritage Foundation og The American Enterprise Institute, som stort sett konkluderer med at er man rik og mektig er det fordi man han jobbet hardt og er man fattig og umoralsk er det fordi man er en slabbedask som ikke klarer karre seg ut av gettoen. Jeg anbefaler alle å ta en titt på slike nettsider, men hold barn og politiske pyser unna, det er sterk kost for selv den mest røffe av oss. Den nye konservatismen i USA er et heksebrygg, giftig for både USA og verden for øvrig. Ingrediensene i heksebrygget er ifølge Hutton: Mange forsvarskontrakter og mye Texas-olje, samt den gudegitte rollen bedriftseiere har til å betale arbeiderne sine så lite som mulig og nekte dem rettigheter av noe slag. Blander man dette med sørstatenes generelle hat mot statlig velferd og troen på at alle svarte lever på sosialen, samt mye kristen-fundamentalisme før man avslutter med en dose magi, nemlig Markedet, så er trylleformularen for konservativ politikk komplett. Er Tony Blair blitt ny-frelst konservativ? Eller har han bare gjort en grusom politisk feilvurdering? Uansett drikker han heksebrygget sammen med skaperne av det og ser ut til å ha blitt den mest forheksede av alle. La oss håpe det ikke er altfor smittsomt.