Jeg har aldri latt meg irritere over MacDonalds, joggebølgen (på 80-tallet), lettprodukter eller folk med overdreven trang til å drikke koffeinfri kaffe. Det jeg derimot føler sterk antipati mot, oppriktig og uforbeholdent, er kunstige fasader som utgir seg for noe opprinnelig og ekte, og som krever å bli tatt på alvor. Denne antipatien kommer til utrykk på forskjellig vis, men gjerne som en følelse av fremmedgjorthet, lett nedstemthet og influensa. Kunstige fasader eksisterer på falske premisser, og er et resultat av et ønske om å tilfredsstille så mange som mulig for enhver pris, og en redsel for å skille seg ut. Dette innebærer i praksis at man ikke kan si, eller gjøre, noe som forårsaker ubehag hos et eneste individ. Enkeltvis er ikke et slikt ønske om å tilfredsstille, eller en kunstig fasade, nok til å skape antipati hos meg. Men, omgir det meg, kan det vekke et sterkt ubehag som jeg vil kalle for kultursjokk. Kultursjokk fikk jeg for første gang i mitt liv i en leiebil på vei fra Bush Intercontinental Airport inn til Houston, Texas. Landskapet i Texas er i særdeleshet flatt, og det ble derfor tydelig at ikke bare de 38 millionene som hvert år er innom flyplassen kjører bil i Texas. Også den gjengse texaskaner, som er født med gasspedal og clutch på beina, er totalt avhengig av bilen. Foran deg, bak deg og på hver side, er det 8-felts motorveier, trafikkmaskiner og «drive-in»-etablissementer. På hver side av alle veiene lokker enorme neonskilter med dagligvarer, bensin, restauranter hvor du kan få «more for less». Andre skilt forteller at du ikke skal søple til Texas, at Gud velsigner Amerika, og i hvilke bygninger du kan få kjøpt antikviteter (fantasirike rokokkoimitasjoner). Idet man nærmer seg Houston får man en fornemmelse av å ha kommet på avveie, og ha kjørt rett inn i kulissene til en filminnspilling. Byen er den fjerde største i USA, men har et mikroskopisk sentrum, og består i hovedsak av en samling med forsteder. Så langt øyet rekker, er det røde mursteinshus, like, med noen små variasjoner. De røde mursteinsfasadene gir ved første øyekast inntrykk av noe tidløst og monumentalt, mens de resterende delene av huset i virkeligheten er bygget av lette trevegger. Noe som kan forsterke inntrykket av iscenesettelse, er synet av nybygde hus plassert rundt en perfekt formet oval, kunstig anlagt dam, som kvalifiserer husene til å selges som hus med «lake-side-view». Vi kjenner allerede til en omfattende uniformitet i byggeskikk fra Europa, i hovedsak fra øst-blokkland og offentlige byggeprosjekter, så dette er ikke unikt for Texas. Det som imidlertid kan få en til å føle seg som et fremmedlegeme, er amerikanernes maniske trang til å gjøre luksus til allemannseie, på bekostning av kvalitet og mangfold. Foran alle mursteinsfasadehusene er det en liten gressplen. Det forunderlige er at alle gressplenene er like. Jeg mener, gresset er helt likt. Det er like grønt over alt, det ser frodig og velpleid ut alle steder, og gresstråene er tilsynelatende like brede og høye i alle plenene (dette fikk jeg konstatert ved å gå en tur, med fare for liv og lemmer, i en av forstedene). Selv om synet av offentlig ansatte gressklippere kan forklare hvorfor alt gresset er like høyt, virker det svært tilgjort og konstruert at alt gresset er like grønt og jevnt. Øyensynlig har noen klart å produsere det perfekte gressfrø, som gir en tilsynelatende plettfri gressplen, og en redsel for å tre ut av rekkene gjør at dette gresset såes i alle forhagene. At å gå på dette gresset er som å gå på stive plaststrå, understreker det absurde ved det hele. Jeg vil gå så langt som til å hevde at gresset foran texaskanernes mursteinsfasadehus kan illustrere en bestemt holdning hos amerikanere. Amerikanerne gir, hvis man tar utgangspunkt i deres gressplener, ikke inntrykk av å sette den uerstattelige, personlige originalitet spesielt høyt. Den ubehagelige følelsen Texas ga meg, merker ikke amerikanerne. Til tross for dette, inngår det i svært mange amerikaneres selvforståelse at de tilhører en kultur som er den fremste representant for individets frihet. I denne motsetningen ligger årsaken til mitt kultursjokk å finne. Og min Texas-baserte influensa.