Akse på akse av ondskap

Anders Ericson29. mars 2003

I all hovedsak er krig opphav til bare enda mer elendighet. Men som kjent også mye stor kunst. Jeg nevner i fleng Beethovens femte, Bob Dylans samlede, Picassos Guernica og Dag Solstads krigstrilogi. Uten sammenlikning for øvrig. Men også humoren og satiren blomstrer i stridsvognenes spor. Og her er ikke invasjonen i Irak noe unntak.

Rungende stillhet

Morten Rønning29. mars 2003

Vi skulle med glede ha referert fortløpende fra Stortinget, dersom våre folkevalgte hadde innsett alvoret i situasjonen i kjølvannet av det amerikanske angrepet på Irak, og gjort noe mer enn å håpe at krigen snart er over. Det er med sorg vi må registrere at et samlet norsk Storting har stilt seg på sidelinja i forhold til den internasjonale debatten og overlatt hele arenaen til andre. I fotball kalles slikt for walk over og gir automatisk motparten fullt hus. Nei-siden i FN benyttet den to dager lange debatten denne uka til å dele seg i to fraksjoner. Den ene, hvor vår ambassadør Ole Petter Kolby fant sin plass, beklaget krigens utbrudd og ba organisasjonen gjøre sitt beste for å dempe de humanitære lidelsene. Den andre fraksjonen, majoriteten av de til sammen 70 landene som tok ordet under debatten, krevde derimot et øyeblikkelig opphør i krigshandlingene og en umiddelbar tilbaketrekking av okkupasjonsstyrkene. Samtidig har Kofi Annans ønske om å få ansvaret for Olje for mat-programmet skapt hissig debatt om FNs rolle i spillet om Irak. Bør organisasjonen ta det humanitære ansvaret i en krig i strid med Folkeretten? Bør USA få åpne oljekranene i områdene de kontrollerer sør i Irak? Ja, er det norske Stortingets svar. Den norske regjeringen følger opp sin «vil ikke mene noe»-taktikk, som de finpusset under arbeidet med resolusjon 1441, mens debatten raser om det er USA eller FN som skal utpeke et overgangsregime i Bagdad. Tåkepratet når nye høyder når statsministeren sier at FN må ha en «sentral rolle» i arbeidet. I denne situasjonen trådte Stortingets utvidede utenrikskomite sammen onsdag uten å si et ord om Irak-krigen. Stillheten i stortingskorridorene sender kun ett signal til det norske folk: det nytter ikke å være imot en krig når den først har brutt ut.

Krig er fred

Audun Lysbakken og Stortingsrepresentant audun.lysbakken@stortinget.no29. mars 2003

Det er ikke vår skyld at vi må angripe. De kunne jo bare latt være å forsvare seg.

George Orwells «1984» er stadig i tankene mine når bildene fra general Tommy Franks pressekonferanser flimrer over skjermen. I «1984» baserer herskerne sin makt på at ingenting framstår slik det virkelig er. Språket blir tømt for innhold, og forskjellen mellom sannhet og løgn viskes ut. Regimet sier at «Krig er fred» og «Slaveri er frihet». Diktatorer av den gamle sorten, som Saddam Hussein, forsøker fåfengt å overbevise om fortreffeligheten av sitt diktatur. Alle vet at han lyger. Da er det langt smartere å kamuflere sine løgner, slik verdens nye herskere gjør. Det er nesten imponerende hvor konsekvent amerikanske og britiske myndigheter lar være å forsvare sider ved sin politikk som omverdenen misliker. Det er så mye lettere å bare benekte dem. Overtaket i Public Relations er enda større enn overtaket i ildkraft. Vi har ikke brutt folkeretten, vi har mandat i tidligere resolusjoner. Vi har ikke bombet noen markedsplass, det må irakerne ha gjort selv. Drit i om ikke lokalbefolkningen oppfatter oss som frigjørere, vi er frigjørere likevel. Det er irakernes skyld at vi bomber byene deres, de kunne jo bare sendt soldatene ut i ørkenen. Det er ikke vår skyld at vi må angripe, de kunne jo bare latt være å forsvare seg! Løgn og manipulasjon hører krigen til. Forrige gang britene invaderte Irak, i 1917, skulle de også «frigjøre» lokalbefolkningen. Egentlig var de ute etter olje og geopolitisk kontroll. Invasjonen i 1917 var en klassisk imperialistisk krig slik vi kan lese om det i historiebøkene. Mange har forsøkt å hevde at slik imperialisme ikke finnes lenger, også enkelte på venstresiden. Michael Hardt og Antonio Negri, to framtredende navn i den nye bølgen av profilerte venstreorienterte intellektuelle, hevder i boken Empire at den klassiske imperialismen er erstattet av bare ett imperium. Dette imperiet er et globalt, nærmest virtuelt, kapitalens og markedets imperium, løsrevet fra militære og geografiske sentra. De siste månedenes hendelser har skutt dype hull i den teorien. Mye tyder på at vi i stedet er på vei inn i en periode preget av stormaktsmotsetninger som i aller høyeste grad drives fram av territorielle og ressursmessige ambisjoner og med militære virkemidler. Likevel er ting annerledes enn i 1917. I dag har vi én makt som er alle andre overlegen, og som forsvarer et politisk og militært hegemoni som allerede er verdensomspennende. Det er derfor neppe noen klassisk erobringskrig eller alene noen krig for olje vi står overfor. Det er en krig for dominans. En krig for å vise hvem som bestemmer. I løpet av det 20. århundre var USA involvert i flere væpnede intervensjoner enn Romerriket var i hele dets historie. Sammenligningen er ikke uten relevans. Romerne så på krig som en metode for å sivilisere barbarene i imperiets periferi. Det er Imperiets logikk som ligger bak også denne krigen. Fordi USA er et utvalgt land har det et spesielt ansvar. Det ansvaret gir en særskilt rett til å definere rett og galt, uavhengig av hva resten av verden måtte mene. Fordi det amerikanske samfunnet er andre samfunn overlegent vil det som er godt for USA være godt for verden. Imperiet har tre bein. Det økonomiske er det viktigste, og den mest effektive form for dominans. Det som tidligere måtte erobres militært kan i dag erobres gjennom WTO, IMF eller en neve dollar. Men om det ikke strekker til kan resten av verden settes på plass gjennom en demonstrasjon av USAs overlegne ildkraft. Forutsetningen for både den økonomiske og militære gjennomslagskraften er det tredje beinet, nemlig at man har makt og selvtillit nok til å definere virkeligheten og underslå sannheten. Okkupasjon er jo frigjøring, må vite.