De er blitt kalt naive, lite reflekterte, blonde, unge radikale, bombshell babes, uforberedt. De er menneskelige skjold i Bagdad. De er blitt kalt opportunister, naive, dumme, uegnede, oppmerksomhetshungrige. De er amerikanske skuespillere for fred. I hjemlig presse har fem unge nordmenn fått pepper for å være naive, i USA får Martin Sheen og Sharon Stone pepper for å blande seg i en debatt de ikke vet noe om. Det er et yndet våpen mot meningsmotstandere å bestride motstanderens kunnskaper eller motiver. Trekk også gjerne inn motstanderens alder, mangel på skolegang eller fartstid i maktens korridorer. Jeg kjenner ikke de norske menneskelige skjoldene eller deres utenlandske kollegaer godt nok til å gi dem alle merkelapp naive. Like lite kjenner jeg Sheen og Stone. Jeg registrerer at både menneskelige skjold og Sharon Stone gjør det offentlige rommets debatt bredere ved å sette søkelys på krigsmotstand. Fredsbevegelser har vært spesielt utsatt for stempelet «naiv». Motstandere av krig har ikke noe alternativ. En gal diktator, et land på ville veier, et folkemord i støpeskjeen, hva gjør vi, hva vil vi. Krigsmotstandere er ikke i stand til å se følgene av sine standpunkter. Enda mindre å ta følgene av dem. Vi mangler perspektiver. Vi forstår ikke betydningen av realpolitik, for øvrig en tysk oppfinnelse. Kanskje det er nettopp fredsbevegelsen som er realpolitikerne. Kanskje er det vi som ser lenger inn i fremtiden, vi som er i stand til å se at krig er verst tenkelige alternativ, at følgene av en krig er katastrofale, at krig ikke er garantert suksess men tvert imot det minst forutsigbare av alle alternativ? Kanskje gjør nettopp mangel på år og politisk fartstid oss i stand til å se dette. Er det naivt å tro at et overfall på et land ikke bare er til landets beste?