Jeg hadde egentlig lenge tenkt jeg skulle satt meg ned og skrevet til Bjørn Vassnes og takket ham for den flotte kronikken han hadde i Klassekampen i høst. Her tok han til orde for å bygge bro over kulturkløften, for at humanvitenskapen og teknologi- og naturfagene burde nærme seg hverandre, i stedet for som i dag, å bidra til å reprodusere forestillinger om hverandres praksiser og vitensområder som for lengst har gått ut på dato. Det fikk jeg typisk nok aldri gjort. Men jeg har snakket mye pent om den til andre! Derfor er det kanskje triste saker at jeg setter meg til å skrive nå, som respons på en ny kronikk av samme mann, hvor han overdriver sine – i utgangspunktet gode – poenger, på provoserende, uinformert og dumt vis. Nettopp det var sikkert meningen. Slik kan det bli debatt av! Dette innlegget mitt er da også en direkte respons på en henvendelse fra Klassekampens kronikkredaktør. Men la gå. I denne siste kronikken gjør Vassness det til sitt hovedpoeng å bekymre seg for at kvinner «kan» og «vet» for lite om evolusjonen. Denne tilstanden representerer for Vassness et «kjønnsgap» hvor kvinner sakker akterut fordi de dermed vil ha langt mindre mulighet for «å henge med på utviklingen» enn menn. Nu vel. Her er det to viktige ting jeg blir minnet om: For det første: Dette er et felt, et særdeles verdiladet og politisk felt hvor det er skrekkelig lett å sette ting på spissen. Det går sjelden langt fra at man snakker om biologi og biologiens plass til konklusjoner som går ut på at biologien, i bestemt form entall, er det bestemmende, det determinerende i menneskers liv og kulturer. De lange tradisjonene med positivismekritikk hvor samfunnsvitenskapen og humaniora strevde med å definere sitt eget rom atskilt fra naturvitenskapenes hegemoniske stilling og imperialistiske metoder må forstås ut fra en slik kontekst og historie. Biologien kontra kulturen har en tendens til å bli en svært så ikke-symmetrisk posisjon.