Rundt midten av 1880-tallet hadde Nietzsche avsluttet sitt profetiske mellomspill med Zarathustra-suiten og hadde gått over (eller tilbake) til kunnskapskritikken, som nå lot til å kunne åpne et mulighetenes rike. Det gjelder framfor alt Hinsides godt og ondt, men også Moralens genealogi og ikke minst de nye innledningene han skriver til sine gamle arbeider i forbindelse med nyutgaver i 1886. Samtidig skriver han en helt ny femte del av Den glade vitenskapen. Han prøver nå ut de posisjonene han kaller kommende, og kan dermed riste av seg den aggressiviteten som hefter ved hans mer eller mindre immoralistiske scenarier, for isteden å bli inviterende, lekende, drømmende. Han prøver seg som «fritenker», «fri ånd», en «ny filosof», og inviterer også sine lesere – som han gjerne kaller «mine venner» ? til å ta del i denne mer eller mindre utopiske friheten.