Vår statsminister, Kjell Magne Bondevik, har en kommentar i Dagsavisen 21. februar som maner til oppslutning om regjeringens Irak-politikk. Hva denne politikken går ut på konkretiseres i to punkter. For det første advarer han mot «forhåndskonklusjoner som fjerner det presset som må til for å få Saddam Hussein til å samarbeide». For det andre at «våpeninspektørene skal få tid til å videreføre sitt arbeid». Dette er uttrykk for at Bondevik fortsatt prøver å ri to hester. Vi bør hjelpe han i å hoppe over på den siste, slik at han kan rive Norge ned fra krigshesten til USA som Jan Petersen og Thorbjørn Jagland har tatt landet med på. Å sitte stille og unnlate å markere sitt syn på forhånd, som det første utsagnet oppfordrer til, er å gi Bush og Blair lettere match i dragkampen for å få til en krigsresolusjon i FN. Det står i motstrid til at våpeninspektørene skal få fortsette sin jobb særlig lenger. Det er å sette en sluttstrek for diplomatiet og gå over til maktbruk, som Bush sin sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice nettopp ivret for. Bondeviks fromme ønske er at det ikke er noen forskjell mellom USAs syn og det synet som målbæres av Tyskland og Frankrike og det store flertallet av FNs nasjoner. Med sitt dobbeltbudskap overlater han Norges opptreden på den internasjonale arenaen til de mer konsekvente Petersen og Jagland. Som takk for dette får han «sukkerpillen» at Bush kanskje kommer og beærer han med et besøk i mai.