* Massemønstringene i gatene forrige helg er allerede erklært historiske. Aldri før har så mange vanlige folk strømmet ut av sofa og hus med løftet hode og politisk vrede i ryggsekken, klare til å angripe Bush og Blair og alle andre som mumler noe om krig. Hva var det som dro dem ut av godstolen? Var det saklige argumenter om USAs imperialisme og oljekamp i Midtøsten? Var det Petter Nomes Hitler-tullball eller lysten på en spasertur sammen med tusenvis av andre? Kanskje handlet det litt om følelser. Om følelser mot krig. Følelser for fred. Følelser av redsel, usikkerhet og vilje til kamp. Forestillingen av krig inni hodene våre forteller oss at krig er uutholdelig bare å tenke på. Vi som aldri har opplevd krigen vet litt om krig likevel. Vi har da vært på kino og sett krigsfilmer. Og jeg mener ikke dette ironisk. Her er en pikant tanke: Kan avsky mot krig ha sammenheng med at vi har sett en drøss Hollywood-filmer om krig, og så tror vi at vi vet hva krig er? Vet vi kan hende litt om hva krig er? Har Hollywoods innsats på lerretet faktisk utdannet fantasien vår på en slik måte at vi nå nekter å la slikt noe skje i virkeligheten? Uansett intensjon har filmer om krig, krigsreportasjer på nyhetene og dokumentarer på TV gitt hodene våre bilder å drøvtygge på, bilder vi ikke klarer å glemme og bilder så sterke at de blander seg med bilder fra det vi kaller virkeligheten og egenopplevelser. Vi har vridd oss i kinoseter, grått foran tv-skjermen og fått morgenkaffen i halsen når vi åpnet avisen, vi har sett skuespillere agere smerte og vi har sett virkelige mennesker lide. I et sammensurium har dette skapt en forestilling inni hodene våre som gjør at vi vet noe om krigens lidelser, selv om vi bor trygt her oppe på Nordpolen. Saving Private Ryan og Kosovo-flyktninger i salig blanding har påvirket vår følelsesmessige fantasi, vår innlevelse, ja, kanskje vår empati. Vi kan se for oss familier i Bagdad, fordi vi ser dem på TV. Vi kan se for oss en amerikansk mor som knekker sammen i gråt når hun sender yngstesønnen i krig, fordi vi har sett det på film. Et bilde sier selvsagt mer enn tusen ord. Fredagen før demonstrasjonen den 15., ville avisen the Guardian presentere «the true horror of the Gulf War». 16 sider i avisens faste bilag var viet bilder ingen tidligere hadde sett fra Golfkrigen anno 1991. Innholdet i bildene strakk seg langt utover hva avisen vanligvis regner som et akseptabelt uttrykk, og de vanligvis så liberale leserne har rast mot avisens visuelle voldtekt. Men the Guardian nekter å beklage. Avisen argumenterer med at alle forsøk på å sterilisere en eventuell krig må ødelegges, og at alle argumenter for å gå til krig må være sterkere enn bilder fra virkeligheten. «Nå som vi er på nippet til en ny krig burde vi i alle fall være klar over hva den vil inneholde. Vi må ikke rømme fra den ukomfortable sannheten», skriver avisen. Dette er noe av det Bush og Blair slåss mot. Deres beinharde jus mot Platoon, deres politikk mot vårt krigsubehag, deres illustrasjoner mot våre visuelle erfaringer. Dette er den vanskeligste delen av Blair og Bushs overtalelsesmanøver: Den at deres krig vil bety mindre smerte enn Husseins tyranni. Dette er en umulig oppgave tatt i betraktning krigens usikkerheter. Neste gang noen foreslår at vi skal gå å se en voldelig Hollywood-blockbuster med masse blod og gørr og «ekte» krigsscener, skal jeg kanskje ta med puten min og bli med. Av og til skal jeg våge titte fram bak puten og se på slagmark-scenene og armer og ben som kuttes av og hylende unger som dør av bomber og takke for at det bare er en film, men minnes at likende gruff foregår i samme øyeblikk i andres virkelige liv. Forestillingsevnen har ikke vondt en trøkk. Ikke en bombe er sluppet enda, ikke et skudd er avfyrt. Likevel er folk i opprør verden over. Hva skjer når filmen i hodene våre får selskap av virkeligheten, når vi stifter bekjentskap med virkelige irakiske barn som har mistet foreldrene sine, med gråtende enker og med de døde. Da kan vår stille vrede og våre følelser av redsel ende opp i sinne og aggresjon. Krigsherrene vil aldri få vår tilgivelse. Linn Stalsberg er frilansskribent