Andre vil vel skrive om Torleiv Grue som konsulent, det kunne jeg også ha gjort, men jeg vil heller bidra med en annen, og for lengst glemt side av hans virksomhet i forlagsbransjen. Det er et minne fra 1970-tallet. Torleiv var nettopp blitt ansatt i Forlaget Oktober, ikke som forlagsredaktør, den gang, men som pakker, tror jeg. Han sto dagen lang ved et langt bord i forlagets lokaler i St. Olavs gate, og pakket bøker som skulle utsendes. Han hadde kvalifisert seg for jobben etter utrettelig innsats på Forlagsentralen, tror jeg. Han må med andre ord ha vært proletarisert. Mon tro om han ikke var den eneste av de 23 (sic!) fast ansatte på forlaget som var der i egenskap av proletarisert. Ihvertfall var det han som ledet an da jeg en formiddag, ved tolvtida, hadde et ærend innom forlaget, for å snakke med Forlagsdirektør Michelet eller Forlagsredaktør Knut Johansen. Nei, det var forlagsdirektør Johansen jeg skulle snakke med, det husker jeg nå. Forlagsdirektør Michelet hadde jeg snakket med noen dager i forveien. Da demonstrerte han for meg hvordan selv en forlagsdirektør måtte vaske sitt kontor selv, noe han altså gjorde da jeg var der. Denne dagen, da Torleiv ledet an, hadde han lukket seg inne på sitt kontor, det husker jeg nå. Knut Johansen og jeg satt inne på førstnevntes kontor. Vi hadde snakket ferdig, og vi gikk begge ut av hans kontor, og ute i det åpne rommet, hvor blant annet Torleiv hadde sin arbeidsplass ved det lange bordet hvor han pakket, og hvor det også var en vekt, som han la de pakkede bøkene oppå, husker jeg, for å veie dem, for så å sette frimerker på dem, i henhold til den vekt hver bokpakke viste. Men det var ikke det han gjorde nå. Nå ledet han an. I gymnastikken. Alle de 23 ansatte (bortsett fra forlagsdirektør Michelet som satt inne på sitt strengt låste kontor, og forlagsredaktør Johansen som var blitt for tidlig ferdig med en «viktig» avtale) gjorde morgengymnastikk (litt forsinket kan man kanskje si). Det var 20 mann som gjorde knebøyninger, under kommando av Torleiv Grue ved pakkedisken. Sa jeg knebøyninger? Det gjorde de sikkert også, men i så tilfelle var de ferdig med det for i dag, for akkurat nå var det armbøyninger som sto for tur. 20 mann lå langflate på golvet og gjorde armbøyninger. Under ledelse av Torleiv Grue, som fortropp. Det var litt av et syn, selv for et 1970-tallsmenneske som meg. Knut Johansen så litt betuttet på meg, for å si det sånn. Jeg så at han tenkte. Tenkte at om det ikke forholdt seg slik at på andre forlag så pleier forlagsdirektøren å ta med seg forfatteren ut etter en «viktig» samtale, om ikke på en øl, som på andre forlag, så kunne kanskje forfatteren betale, ikke bare for seg selv, men også for forlaget, som jo var kutyme her, på Oktober, i de glade 1970-åra, var det ikke slik det burde være? Så jeg at Knut Johansen tenkte da han sto oppstilt, med ryggen mot veggen til sin åpne kontordør, foran en mur, eller rettere sagt, billedlig talt, en ruin, av liggende menn og kvinner, 20 i alt, som gjorde armbøyninger. Kunne han ikke? Forfatteren hadde helt sikkert penger, det var han sikker på. Kaffe. Litt «viktig» snakk om litteratur på en kafé. Nå. Akkurat nå. Men han så stadig betuttet på meg. Hadde gjort sitt valg. Fant seg en ledig krok, rett ved veggen, like ved sin kontordør. Der la han seg ned, og gjorde armbøyninger. Sett av meg. Som så alt. Hele lokalet som gjorde armbøyninger. Hadde Torleiv funnet på det helt på egenhånd? Det lurte jeg på da. Men det var sikkert et direktiv. Nå er jeg ikke lenger sikker. Jeg lurer faktisk på om han ikke hadde funnet på det selv. Helt på egenhånd. Å, slike tider vil aldri komme igjen! Det sier jeg til alle hans forfattere på Kolon.