Trond HeumMange har problemer med å skjønne lærernes frustrasjoner over at forhandlingsansvaret for lærerne overføres fra staten til KS-området. I utgangspunktet virker det ikke urimelig at de reelle arbeidsgiverne også skal ha forhandlingsansvaret. At lærerne nå reagerer så sterkt mot regjeringens beslutning, og i særdeleshet mot utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet, må derfor også sees i sammenheng med årsaksfaktorer som stikker dypere enn bare spørsmålet om forhandlingsansvar. Kristin Clemet presenterte sin og regjeringens beslutning overfor lærerorganisasjonene på en svært uheldig måte. I en tid da departement og organisasjoner står i dialog om utformingen av morgendagens skole, burde også spørsmålet om forhandlingsansvar blitt tatt opp til drøfting. I stedet får lærerorganisasjonene avgjørelsen lagt på bordet som et vedtak man bare har å forholde seg til. Det kan også virke som om regjeringen ikke er samkjørt i saken, eller bevisst har lagt opp til en overraskelsesstrategi. Til bladet Utdanning uttalte statsminister Kjell Magne Bondevik 22. januar i år følgende om forhandlingsansvaret (en uke før Kristin Clemet offentliggjorde sin beslutning): «? Vi har ikke forandra systemet – og har intet annet standpunkt å meddele nå enn at staten vil forhandle med lærerne» (Utdanning nr. 4, 2003).