Noen dager husker du bare. Øyeblikk som fester seg i minnet, uutslettelige. Lørdag 15. februar 2003 var en slik dag. En dag vi skrev historie. Satte dagsorden på en måte jeg aldri før har vært med på. I Oslo satte vi norgesrekord. I London var så mange med på demonstrasjon mot krig at NRKs sindige nyhetsreporter enkelt slo fast på Kveldsnytt: «Blair har ikke britenes støtte når han argumenterer for krig i Irak.» Alt dreide seg om den folkelige motstanden mot krig – og vi var så mange, så sterke, at våre meninger plutselig ble gjort om til nærmest naturgitte sannheter. Det er vi som er folket. Blair og Bondevik er minoriteten. Krigsmotstanden har vokst seg sterk forbausende fort. Det vi er med på, er så stort at det kanskje vil ta en stund før vi helt fatter det. Jeg har sett 60.000 mennesker prøve å få plass på Youngstorget – og tror ikke jeg noen gang har sett noe vakrere. 60.000 mennesker samlet om at Iraks folk har lidd nok, samlet i protest mot den groteske ideen om preventiv krig. Fagforeningsfaner, skolefaner og Redd Barna. Kirken, Islamsk Råd og Human-Etisk Forbund. Unge og gamle. Kvinner og menn. Blitz og bestemødre. Kanskje var mange på sin første demonstrasjon? Eller i hvert fall den første på noen år? Jeg tok meg i å tenke på om de forsto hvor stort dette var. Min første store demonstrasjon i Oslo var 19. november 1994. Nei-sida mobiliserte til stormarkering mot EU-medlemskap, ei drøy uke før folkeavstemninga. Så vidt jeg husker var det omtrent 20.000 i toget. Og det var fantastisk stort. Vi visste at ja-sida aldri kunne klart det samme. Største markering siden 70-tallet. Vi var stolte – med god grunn. Og innen jeg kom til 3. gym, var et bilde fra denne demonstrasjonen trygt på plass på førstesida av historieboka Norge 2. Jeg trodde lenge at når vi ikke klarte å sette norgesrekord 19. november 1994, ville vi aldri klare å slå sekstiåtternes rekorder. Så ble en ung gutt ved navn Benjamin drept av nynazister på Holmlia. Og aldri har vel media så effektivt vært med på å mobilisere til fakkeltog i Norge. Folk var kraftig provosert – ville si ifra – og samtidig var det en nærmest tverrpolitisk enighet. Også Frp-ere gikk i fakkeltog mot nazivold den kvelden. På noen skoler ble det å delta i markeringen effektivt integrert i undervisningsopplegg med rasisme og vold som temaer – selvfølgelig skulle alle gå i tog! Og vi ble mange. 40.000 var vi som kjente på varmen fra faklene og hverandre i vinterkulda. Alle rekorder var slått, følelsen var fantastisk. Samtidig var jeg sikker på at noe større enn dette kommer jeg ikke til å oppleve i Oslo. Kombinasjonen av tema og mobiliseringsdrahjelp var for god. Men jeg tok grundig feil. Trusselen om krig i Irak, mot et utslitt folk, ledet av makthavere uten sine folk i ryggen, fikk oss til å overgå oss selv. Halvannen gang så mange som da vi gikk til ære for Benjamin. En del av en verdensomspennende bevegelse mot krig som har vokst fram på rekordtid, kanskje i tide til å stanse krigen? Vi har allerede gjort det vanskeligere for de som vil ofre blod for olje i vårt navn. Historien er ikke slutt. Historiebøkene er ikke ferdige. Nå har det blitt skrevet et nytt kapittel vi kan være stolte av. Vi har sett begynnelsen på en fredsbevegelse vi ennå ikke aner potensialet for – og historien om den vil kanskje inspirere folk som kjemper for at makta skal høre i flere tiår framover. Fra og med lørdag 15. februar er vi levende legender.