Jeg ser for meg et bilde av et norsk barn viklet i lenker, av et ugandisk barn viklet i lenker, av et argentinsk barn viklet i lenker, av et inuittbarn viklet i lenker. Det som binder lenkene fast er en solid hengelås hvorpå det står WTO. Nøkkelen er for lengst smeltet til noe annet nyttig, og solgt. Lenkene er bildet på den politikken som våre politikere i dag binder framtidige generasjoner til å leve under. De får ikke noe valg. Deres kjøpekraft bestemmer deres levestandard. Det er ikke plass til noe fellesskap innenfor lenkene, ikke plass til et utjevnende velferdssamfunn, bare plass til den lille forbrukeren så lenge hun har kjøpekraft. Da tjenesteforhandlingene i WTO startet i 2000, kalte UD inn alle tjenesteaktørene i Norge. «Vårt oppdrag er å sikre norske økonomiske interesser», fortalte UD, og spurte hvor det trengtes avreguleringer ute for å sikre Norges økonomiske interesser. Alle næringer fikk hver sin saksbehandler i hvert sitt departement, slik at Norges posisjoner kunne utarbeides. «Hva med oss som representere de som ønsker å ta vare på ikke-økonomiske interesser i samfunnet, miljø, arbeidsrettigheter og fordeling nasjonalt og globalt? Hvilket departement skal bidra til å hjelpe oss med å utarbeide norske interesser?» spurte en liten gruppe på tre. «Det er oss det», var svaret fra UD, som skal sikre norske økonomiske interesser. Siden har forhandlingene vært hemmelige. Norge krever avreguleringer ute. Andre land krever avregulering i Norge: likebehandling når det gjelder adgang til såkalte subsidier til forskning, utdanning, helse, post, film og video, kringkasting og kino. Likebehandling når det gjelder salg av alkohol, farmasøytiske varer, fisk og korn, avfall, vann, og lik tilgang til et allerede belastet energinett.