Den amerikanske soldat
** Det er alltid like gøy å se hvordan de mest absurde situasjoner gjør vestlige mennesker til ivrige gründere og business-folk, ref. den kjappe meldingen om ulovlig salg av vrakrester etter romfergeulykken over Texas. Et kvikt søk på internett og en aldri så liten astronaut-bit kan bli din. Så også med krig selvsagt, en arena som alltid har trigget nytenkende mennesker til å lansere hittil ukjente behov hos oss andre. Siste nytt i så måte er tilbud til amerikanske soldater på vei til krigstokt i Orienten om å fryse ned en dose sperm før de drar, slik at dersom de blir forgiftet og sterile, eller eventuelt fysisk mister egen spermbank, eller – for den saks skyld – dør, kan koner og forloveder likevel og ved egen hjelp skape en liten familie. Forrige gang amerikanerne kriget der nede i gulfen kom en gjeng soldater slukøret hjem med diverse ukjente plager som til slutt ble kalt for gulfsyndromet, og en av disse syndromene var vanskeligheter med å få barn. Derfor har sperm-bankene denne gangen vært føre-var, og oppfordrer de unge i uniform til å tenke på eget avkoms mulige liv mens de i praksis dreper mennesker som allerede er i live. En av de ledende sperm-bankene, California Crybank, har til og med i god patriotisk ånd tilbudt ett års gratis oppbevaring av sperm for soldater som er bekymret for sitt fremtidige potensial til å bli far. Det er ikke noe galt i å være føre-var og å drømme om en gang å bli forelder. Alle amerikanske soldater med mer enn 3 hjerneceller vet at et ublidt møte med et kjemisk eller biologisk våpen kan vanskeliggjøre dette. Glemmer man i samme slengen at kvinnelige soldater ikke har samme muligheten (å fryse ned egg er visstnok mye vanskeligere, selv om de lærde strides om sannhetsgehalten i dette og at det faktisk handler om ren og skjær diskriminering – det har rett og slett ikke blitt forsket særlig på) ? er det vel helt greit at en ung soldat tenker på sin egen og mulig avkoms fremtidsmuligheter. Vedvarer krigen, lover fremtiden selvsagt bra også for spermbankene, som i dette ser et helt nytt businesspotensial. Vel hjemme igjen kan altså soldaten hente sin egen sperm og lage amerikansk glad familie som om ingenting har skjedd. Men mye har jo skjedd. Hva slags menn – og kvinner – er det egentlig vi får tilbake til samfunnet vårt post-krig? Hva slags gulfsyndromer skal vi hanskes med i denne omgang? Tilbake fra krig kan man hente nedfrosset frisk sperm, men dessverre ikke et friskt sinn eller en blankpolert sjel. Blir krigen et faktum, kan det dukke opp terrorister av alle slag i USA og her hjemme, de aller farligste sannsynligvis fra miljøer der man minst venter det, blant mennesker som har lovet å gi sitt liv for nasjonen og som plutselig begynner å anse nasjonen som selve problemet, omtrent som den mest berømte amerikanske terroristen av dem alle, Oklahoma-bomberen Timothy McVeigh, som gjennom intervjuer og vitnemål ga oss et innblikk i krig og amerikansk militærvesen selv ikke de beste krigsfilmer har klart formidle. Å bli soldat i USA er omtrent et like frivillig valg som å bli dansende hore på en luguber klubb i Vegas, og felles for begge er at vi må ta ballen og ikke mannen (eller damen) når vi kritiserer. I boken «American Terrorist» beskrives McVeigh som en super soldat, en drømmekriger så dedikert til armeen at enhver offiser drømte om å ha hundre som han i hver trupp. Han elsket våpen, skøt nærmest perfekt og dro til gulfkrigen for å prøve ut talentet på levende målskiver. En gang skulle en stolt offiser demonstrere hvor god McVeigh var og ba han skyte en irakisk soldat over 19 fotballbane-lengder unna. McVeigh traff perfekt i brystet, hodet til soldaten bare forsvant, og fra det øyeblikket nektet McVeigh å skyte mer, han bommet med vilje på de andre irakerne og USAs wannabe-Rambo var emosjonelt ødelagt. Han hadde begynt å reflektere over hvorfor han skøt og hva han forsvarte. Da han kom hjem ble det verre. Jo mer han tenkte over drapene han hadde gjort for amerikanske myndigheter jo dårligere følte han seg. I boken beskriver han hvordan han følte seg ukomfortabel med å tjene en regjering som fremmet sin politikk på bekostning av individuelle rettigheter. Patriotismen snudde til hat, noe som sammen med mange andre omstendigheter fikk unge McVeigh til å sprenge en svær bygning i eget land. 43 måneder i militæret hadde gjort McVeigh til en tikkende bombe, med det presise, rigide hodet til en soldat, men ute av sitt trygge verdensbilde og ned i ideologisk avgrunn og bitterhet. Livet hans ble en parodi på den amerikanske friheten og hvor ender man opp når man er liten og redd? Man ender ofte opp i den trygge høyreekstremismen som hater regjeringen like høyt som en selv. Ingen vet hva slags grusomheter soldatene kommer til å oppleve i Irak, hvilke skader som setter seg i sjelen deres og hvilke refleksjoner som sniker seg inn i sinnet i etterkant. Man kan alltids komme hjem og hente frem sitt friske sperm og late som alt er som før. Men en soldats skadede sinn blir for alltid en del av samfunnet vårt. En krig kan aldri bli en suksess, men alltid en menneskelig katastrofe. Linn Stalsberg er frilansskribent
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn