I Klassekampen torsdag 30. januar skriver litteraturviter Cecilie Wright Lund om «kulturens maskuline ansikt». Hun kommenterer debatten som har pågått om hvorvidt det er for få kvinner i toppstillingene innenfor bokbransjen. Hun trekker debatten videre inn i flere sider av kultur-Norge, blant annet til kommentarjournalistikken der det også er en tydelig overvekt av menn. Som student ved historisk-filosofisk (HF) fakultet i Bergen, trasker jeg daglig inn og ut av forelesningssaler i en strøm av jenter, og noen gutter. Her utgjør kvinnene to tredeler av studentene. Det er en generell tendens at flere kvinner velger høyere utdanning enn menn. Før jeg ble student selv, hadde jeg forestilt meg universitetet som et sted med mye hjerneaktivitet bak blanke isser som studerte teoriene til historiens store menn. Slik var det altså ikke. Riktignok er det fortsatt de store menn som settes under lupen, men det er stadig flere kvinner bak lupen. Antall kvinnelige professorer har økt på kort tid. Universitetet i Bergen har nå kvinnelig rektor med filologisk bakgrunn. På Norges Handelshøyskole utgjør derimot kvinner 41 prosent av studentene. På matematisk-naturvitenskapelig fakultet i Bergen er andelen kvinnelige studenter 40 prosent. Selv om det også her har vært en kraftig økning i antall kvinner, er det flere av dem ved HF-fakultetet. Hva skyldes denne ulikheten? Tiltaler fag som filosofi og språk jenter, mens matematikk og naturfag tiltrekker flest gutter? Er valgene fortsatt så «tradisjonelle»? Det er helt klart mer naturlig for unge jenter i dag å velge høyere utdanning enn det var for mødrene deres. Generelt sett kan man likevel si at foreløpig trekkes flest jenter mot såkalte «myke» vitenskaper, som for eksempel litteraturvitenskap og kunsthistorie, mens gutter velger mer «harde» vitenskaper, som matematikk, fysikk og økonomifag. På kvinnedagen i fjor satt jeg og hørte på et foredrag. Etter foredraget var det spørsmålsrunde, og etter mange spørsmål og lange diskusjoner rakk ei jente opp hånda. Hun fortale at hun hadde registrert kjønn ved dem som hadde tatt ordet, og det var kun én kvinne blant dem: henne selv. Er det noe ved kvinners natur som tilsier at kvinner er mer beskjedne enn menn, eller er det fortsatt sosiale konvensjoner som styrer hvem som tar ordet i en forsamling?