I Klassekampen 4. februar har Rønning, Bugge og Sundstøl Eriksen en kritikk av makt- og demokratiutredningen. De hevder at utredningen ikke har klart å formidle og få offentlig oppmerksomhet, og at dette skyldes at utredningen består av enkeltartikler uten samlet profil, uholdbart faglig grunnlag og en «voluntaristisk» ? viljesbestemt – samfunnsforståelse som snarere tildekker enn avdekker viktige maktforhold. Jeg skal svare på dette punktvis.1. Maktutredningen har antakelig drevet mer formidling og fått mer offentlig oppmerksomhet enn noe annet forsknings- og utredningsprosjekt i nyere tid. Vi har hatt hundrevis av store medieoppslag, gitt et like stort antall intervjuer, holdt et halvt tusen foredrag og diskusjonsinnlegg, skrevet mer enn femti kronikker og artikler, arrangert en rekke utstillinger og forestillinger, fått hundrevis av daglige besøk på nettsiden, mottatt daglige henvendelser og forespørsler på grunnlag av bok- og rapportserien, talt et par tusen medieklipp. De siste månedene før og etter jul har det vært gjennomsnittlig tre-fire medieoppslag daglig med henvisning til utredningens arbeid. For tiden pågår en het debatt land og strand rundt om utredningens ferske bok om miljøbevegelsen. Det føles nærmest litt puslete å si at kritikken om manglende formidling faller på sin egen urimelighet.Større analyser2. Det er ikke riktig at utredningen «stort sett består av enkeltartikler». Rapportserien inneholder en lang rekke større analyser i slike retninger som kritikerne etterlyser. Vi har gitt ut monografier i bokform om de politiske partiene, miljøbevegelsen, kirke og religion, politisk lederskap, globalisering, velferdsstatens førstelinje, de institusjonelle elitene – alt i maktperspektiv. Det er riktig – og nødvendig – at utredningen har et flerdimensjonalt maktbegrep der ulike perspektiver kommer til uttrykk. Dette kan sies å være «sprik i alle retninger», men det kan også betegnes som «fruktbart mangfold». Språk er utvilsomt makt. Kritikken av det flerdimensjonale er mild bris mot det som ville ha kommet om vi hadde presset alt inn i en enkel og ensidig maktforståelse.3. Min egen maktforståelse er basert på et samspill mellom handling og strukturelle forhold – økonomiske, materielle, klassemessige. Når jeg skriver om politiske vedtak i globaliseringen – slik som avreguleringen av det internasjonale finansmarkedet på 1980-tallet – er det nettopp på bakgrunn av de vilkårene som lå i strukturelle handlingsbetingelser. Et slik samspill – som kritikerne etterlyser – ligger til grunn i en lang rekke av utredningens arbeider. Hvis kritikerne vil lese slike analyser som de vil ha – om «ikke-tilsiktede herredømmeforhold» med vekt på strukturelle betingelser – kan de for eksempel starte med vår omfattende rapport om ressursmakt og grunnrente.Makteliter4. Lederskapsstudien Norske makteliter bygger på intervjuer og bakgrunnsinformasjon om de sentrale beslutningstakerne – synspunkter, fremgangsmåter, klassebakgrunn, kjønn, utdannelse, inntekt. I boka står en inngående begrunnelse for utvalget. Lederne utøver makt i kraft av sin topp-posisjon i de organisasjonene og hierarkiene de leder. Kritikerne vil ha en annen bok, og det er selvsagt slik at enhver metode fanger inn noe og mister noe annet. Andre metoder, som er brukt i hele utredningen for øvrig, utfyller det bildet som elitestudien gir.