Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Verden fortæres

* Har jeg forresten fortalt deg om mannen som lærte rumpehullet sitt å snakke? Nei? Det er det verste jeg har hørt, en stemme du kunne lukte langt vei, og som samme hva den sa alltid traff deg der nede, lengst nede i mageregionen, den var umulig å overse, umulig å få ut av hodet. Til å begynne med var det riktignok underholdende. Mannen laget et revynummer sammen med rumpa. Er du der nede enda, din gamle bart, sa han, og rumpa svarte ja, ja visst, jeg er da det. Men etter hvert blei rumpa lei av nummeret, og begynte å snakke i munnen på mannen. Jeg trenger ikke deg lenger, sa den høyt, jeg har jo meg selv. Rumpa lagde sine egne vitser, som vi også lo godt av. Rumpa begynte å skrike opp om like rettigheter: jeg kan spise, snakke og drite helt på egen hånd, sa den, jeg vil ha minst like mye makt over kroppen som mannen. Nå var mannen i alvorlige vanskeligheter, og vi likte oss om mulig enda bedre. Vi støttet rumpas kamp for like rettigheter, og da den angrep mannen, fordi mannen nektet i gi den det, støttet vi dette angrepet fullt ut. Vi meldte oss frivillig til å fordøye det rumpa ikke måtte klare å fordøye selv, og vi tok selvsagt til orde for rumpas frihetskamp i FN. FN hostet sporenstreks opp en egen rumperesolusjon hvilket betydde døden for mannen. Han ble spist opp. Fortært. Forsvunnet. Det eneste rumpa lot være å trykke i seg var øynene og hjernen hans. Det hadde bruk for dem, mente det. Etter en stund døde riktignok hjernen av seg selv, men det gjorde ikke så fryktelig mye, mente rumpa, den kunne fortsatt se, snakke, spise og drite, den fungerte fint uten hjerne, for husk, påminte den oss: Jeg er fri fra mannen. Har du hørt historien før? Det tror jeg så gjerne. Den er egentlig ikke min. Den er saksa fra William Burroughs roman Naken Lunsj. Jeg har ikke så veldig stor sans for den romanen, det er ikke derfor jeg har tatt meg bryet å fortelle deg om rumpehullet som begynte å snakke, nei, grunnen til det har med verden å gjøre, vår verden, januar, 2003, fordi, slo det meg i dag tidlig, her treffer Burroughs spikeren på hodet, er det ikke sånn at det er rumpehullene som snakker høyest i disse dager? Og at det er rumpehullenes rettigheter vi sloss oss? Det virker i alle fall sånn på meg, når en norsk statsminister som har involvert landet sitt i to, snart tre, kriger på nesten like mange år, sier: «terskelen for å bruke våpen er for meg veldig høy.» Enda en stemme du kan lukte lang vei. Enda et revynummer som har tatt over verden.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?