Et tilbakevendende tema i den siste tidens debatt om Norges forhold til Den europeiske unionen har vært det – sammenlignet med Norge – lave rentenivået i EU. Politikere som i den norske politiske hverdagen mener det er problematisk for Norge å sette ned renta med en prosent mener straks det er snakk om EU-medlemskap at det er uproblematisk å sette ned renta med tre prosent. Det som er mer problematisk er at enkelte EU-tilhengere ser ut til å være nær ute av stand til å gå inn i en reell diskusjon om konsekvensene av å gå inn i EUs økonomiske og monetære union. Tirsdag opplyste Frankrikes finansminister Francis Mer at det franske budsjettunderskuddet ligger farlig nær EUs grense på tre prosent av BNP. Dermed risikerer Frankrike straffetiltak fra EU-kommisjonen. Den samme trusselen har Tyskland fått etter at budsjettunderskuddet ligger langt over kravene til medlemskap i ØMU. Situasjonen i Frankrike og Tyskland er et godt bilde på problemene ved ØMU. Tyskland har i dag en arbeidsløshet på over fire millioner, men har ingen mulighet til å sette ned renta eller øke offentlige utgifter for å få ned arbeidsløsheten. ØMU har rett og slett fratatt Tyskland muligheten for å drive en selvstendig økonomisk politikk. Det grunnleggende problemet med pengepolitikken i ØMU er at lav inflasjon er overordnet lav arbeidsløshet og forsvar for velferdsstaten. Om Norge blir medlem av EU vil vi integreres i en økonomisk politikk som er grunnleggende nyliberal. Viker vi fra dette straffes vi av kommisjonen. Når Norge neste gang eventuelt skal ta stilling til medlemskap i EU vil vi få ØMU-medlemskap på kjøpet. Norske regjeringer har de siste årene fulgt samme nyliberale utvikling som EU, dette gjør det imidlertid ikke mindre viktig å forsvare muligheten til å følge en selvstendig økonomisk politikk.