Ja, så er vi i gang igjen da. Et råkjør for å få Norge inn i Unionen. EØS-avtalen, utvidelsen østover og utenrikspolitikk er plutselig blitt argumenter for medlemsskap. Så kan man følge ekspolitikeren som suser rundt med handlekorger fylt med andebryst og beundrer de lave prisene i Sverige og EU. Visstnok er prisene lavere, men det er også lønningene. Og hva med den offentlige velferden og sosiale støtteordninger vi nyter godt av i Norge? Et medlemsskap er atskillig mer komplisert enn unionstilhengerne og media framstiller det. EØS-avtalen kan sies opp med ett års forvarsel og med 2/3 flertall på Stortinget. Sveits er ikke medlem av verken EU eller EØS og har handelsavtaler med EU som tilfredsstiller begge parter. Norge hadde fra 1973 en frihandelsavtale med EU. Avtalen innebar at norsk industri fra 1977 hadde tollfrihet på all eksport til EU unntatt på noen bearbeidede landbruksvarer og fiskeprodukter. Denne avtalen er ikke oppsagt og vi kan styre utviklingen selv på viktige samfunnsområder. At Norge med olje, gass, fisk, (EU har fisket tomt i sine hav) og «rene» landbruksvarer ikke skal komme fram til en handelsavtale med EU uten å gi opp vårt folkestyre, har politiske årsaker. Vi har handelsavtaler med mange land i verden uten at verken vi eller de krever at man (som EU/EØS gjør) skal gi opp sitt demokrati eller bestemme handelspartners ressursforvaltning, distriktspolitikk, likestillings-, alkohol-, kulturpolitikk og nasjonalt eierskap. Med stortingsflertallets velsignelse er det ene direktivet etter det andre smuglet inn i vårt lovverk. Til vi en dag våkner opp og finner ut at grunnmurene i samfunnet vårt er revet vekk og menneskene er utmattet av dette «EU-styret». Men EU-tilpasningen har ikke vært umotivert eller ikke planlagt. Vi skal tilpasses dette frie markedssystemet i så stor grad at vi til slutt ikke skal ha noe valg, ? annet enn å gå inn som medlemmer. Og hva er det vi skal få innflytelse på? Det som allerede er bestemt i EU, kan vi ikke gjøre noe med. Vår «kolossale» innflytelse utgjør cirka en prosent og realistisk sett så kan vel neppe denne prosenten utgjøre noen omveltninger i EU-systemet og dens videre utvikling. Den vetoretten vi har som ikke-medlemmer, forsvinner også. Det frie markedet er grunnlovsfestet. De såkalte fire friheter er storkapitalens friheter, ikke våre. Et trygt og stabilt samfunn uten de store klasseskiller, vil forsvinne i EUs markedsliberalisme. (Vinterens strømpriser er hovedsakelig resultat av det frie markedet.) EU skal ha en felles sikkerhets- og utenrikspolitikk. De store land som England, Frankrike og Tyskland har jo temmelig sprikende interesser og de små lands meninger kommer sjelden til syne. Skulle det komme til krig i Europa, kreves det nok ikke EU-medlemskap for å være med på forsvaret. Det politiske systemet EU står for, har ikke forandret seg siden siste avstemming. Den høye arbeidsløsheten, frie flyten av narkotika og kriminelle, dyretransporten, privatiseringen, kvinneunderskuddet i toppsjiktet og radioaktivt avfall i forbruksvarer endres ikke ved et norsk EU-medlemskap. Man må innse realiteten i dette systemet, ikke hvordan vi vil eller tror at-om-så-hvis-ifremt-ifall at den muligens kan bli om vi får «innflytelse». For å sitere de svenske EU-motstanderne: «Det är väljarna som ska avgöra lagarna, inte byråkrater och jurister och penningstarka lobbyister, så som det faktisk fungerar innom dagens EU». Svenskene burde kjenne til EU-systemet ettersom de har vært medlemmer en del år. Ellers så representere vel Göran Persson det ultimate EU-demokratiets syn på folkets innflytelse da han uka etter København-møtet forteller det svenske folket at stemmer de ikke ja til Ømu, så blir det en avstemming til – og en til – helt til det blir et ja.