T-banen er min venn. Den har vært det i i hvert fall ti år nå. Jeg kjenner den godt og har kjørt alle de forskjellige vogntypene, noen også på utsiden. Jeg har sittet på alle plasser i alle vogner på alle linjer, og gått av og på hver eneste stasjon i hele systemet. Øst for Majorstua kan jeg navn, rekkefølge og utseende på stort sett alle stasjoner. Jeg husker stasjonene de har stengt og hvordan de har endret rutene. Jeg veit hvilke vogner som ser hvordan ut inne i, og hvilke type folk som tar de forskjellige linjer. Det er for eksempel en enkel sak å se at man er inne i linje 5 Vestli på passasjerene hvis man har hatt nok tid til å studere menneskene som hver dag trafikkerer de forskjellige linjer. Og det har jeg. Jeg er oppvokst på t-banen og har tilbragt langt mer tid der enn hva det tar å komme fra punkt A til punkt B. Faktisk vil jeg si at det ofte bare var en bi-effekt av hovedbeskjeftigelsen; å kjøre t-banen. I åttende klasse på ungdomsskolen ble jeg utplassert i fem timer i uka i en bedrift som bare ville at jeg skulle møte opp en time. Resten av tiden kjørte jeg t-bane. T-banekjøring var altså for min del et større fag en for eksempel gym eller naturfag, og i tillegg kom altså egenaktivitet på t-banen i fritiden. Jeg har altså kjørt en del t-bane og mener meg berettiget til å påstå at jeg kjenner den godt.