*Fjortisdrømmer er utopiske, sprell levende og ufattelig skjøre. Derfor skal man ta vare på dem. De er lagd av sånt stoff som redder verden. Alle ungdommer vil bety noe her i verden. Men hvem lærer dem hva som betyr noe? Hvem eier drømmene deres? BMG og TV 2 i samarbeid med Se og Hør, Coca-Cola og Burger King startet fredag 17. januar virkelighets-tv konseptet Idol. Av 3500 unge, håpefulle skal man etter 22 episoder sitte igjen med én fiks ferdig markedstestet popstjerne. Slik kynisk rovdrift på fjortisdrømmer gir sikker inntjening. Det har lenge vært såkalt «god tv-underholdning» å drite ut voksne på skjermen. Nå er det de unges tur; virkelighets-tv blir enda virkeligere med dem. Følelsene er enda mer ærlige. Tappert tar de med seg baderomssangen si inn på et rom uten klang – og uten komp synger de for et kritisk dommerpanel. Tårene når de kastes ut, og den ville gleden når de går videre, holder seerne på plass foran skjermen. Jeg ble sittende gjennom hele det første programmet, og nesten hele det andre. Det gjorde meg bare trist. Jeg hadde så lyst til å gå inn i skjermen og si: Selv om du ikke synger som Anastacia (som etter min smak synger grusomt), så er det mye annet du er god til, hør nå bare her. Men jeg kunne ikke gripe inn. Den lange køen på vei inn til auditionen fikk meg til å tenke på en gjeng fjortis-jenter jeg så på Grünerløkka en formiddag. Fire av dem hadde tydeligvis gjort noe de andre ikke likte. Noen sto og skjelte dem ut, mens resten bare skulte olmt på dem. De var mange, minst tjue til sammen. Til slutt bestemmer de fire seg for å gå. De hadde ikke kommet langt opp i veien, før en av jentene som står igjen sier: «Nå tar vi dem!» Dette var signalet alle ventet på. Jentene løp med stål i ben og armer og mord i blikket etter de fire som prøvde å unnslippe. Også denne gangen hadde jeg lyst til å gjøre noe, men jeg kunne ikke gripe inn. Individualister i flokk skremmer vannet av meg. Historien har lært oss å frykte unge mennesker som går i takt etter forføreriske utopier og menn med bart. Men det som skjer nå, har vi også grunn til å frykte. Reklamen forteller fjortisene at de kan bli stjerner døgnet rundt, forføreriske utopier plantes i hodene deres, de holder fast på drømmen om å bli noe i media mens de jobber i årevis på Seven-Eleven (thank heaven). De vet at de har uendelige valgmuligheter, og de vet at det finnes ingen nåde hvis de velger feil. Den egentlige popstjernen i Idol er nådeløsheten. Det er den som gjør programmet spennende. Det er den som dyrkes når de mange taperne skilles fra de få vinnerne. Fjortisen kjenner nådeløsheten og er villig til å ta risken. Det er derfor hun er så beinhard og samtidig så ufattelig sårbar. En farlig kombinasjon som gjør begreper som «ære» altfor viktig. Jeg er alvorlig bekymret for fjortiser og unge voksnes mentale helse. Og jeg er ikke alene. Den høye selvmordsstatistikken, de mange tilfellene av såkalt «blind vold», gjengoppgjør, partydop og så videre skremmer også våre skinnhellige politikere, og får dem til å gå i fakkeltog. Men jeg vet noe som skremmer dem enda mer. Noen fjortiser ser sammenhenger. Noen føler rettferdig harme. Noen skjønner at det ikke er deres feil at de ikke er spesielt lykkelige. Noen skjønner at dette har med strukturer å gjøre. Vil Bondevik skjønne at når han leker USA på makronivå smitter det over på mikronivå? Filmen Bowling for Colombine, om den amerikanske våpengalskapen, hadde premiere i går. En film Bondevik og alle andre burde se. Kanskje vi klarer å forhindre at high-school massakrene også kommer hit til landet.